Arvelig totalitarisme – Hvordan eliter former generasjoner for kontroll

CIA festet elektroder for hjernekontroll hos aper. Arbeiderpartitopper tilrettela for at CIA kunne eksperimentere på nordmenn – heller. Hvordan er den totalitære og elitiske tenkemåten egentlig?

"Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt," sa Gro Harlem Brundtland til Dagsavisen i 2018. For mange høres det kanskje ut som en analyse av et skiftende medielandskap. Men i realiteten avslører uttalelsen et tankesett: En frykt for å miste kontrollen over massens tanke og forståelse. Og hvem er det egentlig som har “vi” som sitt utgangspunkt i en slik setning? Svaret gir seg selv: Eliten.

Dette er en undersøkelse av totalitær elitetenkning – ikke bare som ideologi, men som familietradisjon. Fra Arbeiderpartiets dynasti til de globale dynastiene Ford, Rockefeller, Rothschild m.fl. Fra elektroder i hjernen på norske pasienter til genmodifisering og magnetisk kontroll i moderne laboratorier. Fra Mao til woke.

Går kontrollbehovet i arv?

Gudmund Harlem – lege, politiker, forsvarsminister – medvirket til at CIA kunne gjennomføre eksperimenter på norske pasienter som aldri ville blitt godkjent i USA. Ifølge TV2s dokumentar Kappløpet om hjernen tilrettela Harlem for at amerikanske forskere kunne teste elektroder for hjernekontroll på mennesker som var innlagt for pleie og omsorg i psykiatrien. Mange av disse pasientene ble varig invalid.

Harlem – var sentral i tilretteleggingen for at CIA kunne gjennomføre eksperimententene ved opprettelsen av et nytt laboratorium for atferdsforskning ved Gaustad sykehus, sammen med statsminister Einar Gerhardsen og helsedirektør Karl Evang.

Ifølge TV2-dokumentaren bidro disse til at amerikanske forskere kunne teste implanterte elektroder for hjernekontroll på mennesker som var innlagt for pleie og omsorg innen psykiatrien.

Et brev avslørt i dokumentaren til amerikanske samarbeidspartnere gir innblikk i CIAs mulighet til å forske på nordmenn i stedet for aper:

"Som jeg nevnte, er klimaet rundt forholdet mellom pasient og sykehus ikke helt det samme i Norge som i Amerika, spesielt når det gjelder søksmål osv., og vi trenger ikke beskytte oss mot slike risikoer ved for eksempel å få pasientene og familien til å signere erklæringer osv."

Erling Sem-Jacobsen, som ledet eksperimentene, uttrykte ifølge dokumentaren en dyp interesse for å kunne gripe inn i menneskets frie vilje. Det handlet ikke bare om å kontrollere atferd, men om å påvirke selve sjelen – individets hjerne, valg og tankeliv. Teknologi ble i denne visjonen ikke et verktøy for helbredelse, men for formatering og styring av mennesker.

Harlems datter, Gro, ble senere statsminister, leder for Verdens helseorganisasjon, og en sentral aktør i det internasjonale miljø- og utviklingsarbeidet. Hun ledet Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, som i 1987 lanserte den berømte Brundtlandrapporten (Our Common Future). Rapporten bygget videre på idéstrømmer knyttet til bærekraftig utvikling, hvor flere av initiativene var i samsvar med tenkningen til Club of Rome. Brundtland var en del av de samme kretsene, men det foreligger ingen offentlig bekreftelse på formelt medlemskap.

Club of Rome publiserte i 1991 rapporten The First Global Revolution, der de innrømmet at klimatrusselen var noe de “kom opp med” for å bruke den som et samlende narrativ for menneskeheten. Altså en strategisk bruk av krise for å etablere en felles fiende. Flere av Club of Rome-prosjektene ble delvis finansiert av stiftelser med tilknytning til familiedynastiene Rockefeller- og Ford Foundation.

Bestemoren til Brundtland skal i samtiden ha ha blitt kalt bolsjevik, selv om hennes sympati for bolsjevikene ikke framkommer i biografisk litteratur.

Enten det dreier seg om sosialisme, kommunisme, fascisme, teknokratisme eller globalistisk nyliberalisme, er den underliggende trangen til kontroll den samme.

Sosialisme er forstadiet der staten styrer for å "oppdra" folket; kommunisme er det teoretiske målet, der staten skal viskes ut fordi folket er blitt så ideologisk ensrettet at styring ikke lenger trengs. I praksis har ingen samfunn nådd dette punktet – verken Sovjetunionen eller Kina var kommunistiske, men sosialistiske stater.

Så hva forklarer drivkraften? Ideologi? Klassetilhørighet? Eller kanskje en nedarvet overbevisning – en familietradisjon – om at noen få har rett og plikt til å styre de mange? Vi så dette også helt nylig i DN Helg at en annen Club of Rome-medarbeider, professor Jørgen Randers, ønsket å avskaffe demokratiet med et “opplyst fåmannsvelde”. Tanken er sannsynligvis å overbevise populas om at ingen i eliten (fåmannsveldet) har egoistiske motiv. Altså et bedrag.

Gro Harlem Brundtlands berømte uttalelse om at "vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt" er ikke enestående. Det samme ønsket om å kontrollere informasjonsstrømmen går igjen hos globalistiske stiftelser og teknokratiske nettverk som Soros, Gates, Rockefeller og Schwab. De frykter ikke løgnen i seg selv. De frykter sannheter de ikke kan kontrollere.

Elitens familiemodell: Ford, Rockefeller, Rothschild

Henry Ford

Henry Ford var ingen nazist, men han tenkte autoritært. Han var åpenlyst antisemittisk, beundret Hitler, og ble i 1938 dekorert med Nazi-Tysklands høyeste utmerkelse for utlendinger – Grand Cross of the German Eagle. Hans verdensbilde var formet av ideer om masseproduksjon, sosial disiplin og kulturell ensretting. Han så samfunnet som en fabrikk – og effektivitet og kontroll som høyeste ideal.

Dette reflekteres også i hans bedriftspraksis: I 1914 opprettet han Sociological Department for å overvåke og regulere arbeidernes privatliv – deres hygiene, alkoholbruk, familiestruktur og moralske standard. Arbeidstakere ble inspisert hjemme og sanksjonert om de ikke levde opp til hans ideal. Produksjonslinja skulle ikke forstyrres av menneskelig uorden.

Kilder:

Steven Watts, The People's Tycoon: Henry Ford and the American Century (2005)

Jonathan Cutler, Labor's Time (2004)

Han uttrykte sitt syn eksplisitt i et intervju med Chicago Tribune i 1916:

“History is more or less bunk. It’s tradition. We don’t want tradition. We want to live in the present, and the only history that is worth a tinker’s damn is the history we make today.”

Sitatet illustrerer et teknokratisk og historieløst verdenssyn, der fortid og tradisjon anses som forstyrrende støy. Et slikt tankesett finner man ofte igjen i autoritære systemer.

Ford utviklet med dette et dyptgripende samfunnsideal: Fabrikken som modell for hele samfunnet. Der arbeidere formes og styres – ikke bare i arbeidstiden, men i hele sin livsførsel.

Denne tankegangen levde videre. Ford Foundation, grunnlagt av sønnen Edsel Ford i 1936, videreførte idealene om sosial ingeniørkunst og teknokratisk kontroll. Selv etter at den formelle tilknytningen til Ford-familien ble løsere etter 1950-tallet, har stiftelsen vært en av verdens mektigste pådriverne for utdanningsreformer, urban planlegging, befolkningspolitikk, ESG og global “equity”.

Og som dokumentert i TV 2, finansierte Ford Foundation forskning på atferds- og tankekontroll på nordmenn – eksperimenter som ikke ville blitt godkjent på mennesker i USA. Pengene gikk til Sem-Jacobsens laboratorium på Gaustad. Som TV 2 sier det:

"En stor del av pengene han fikk kom gjennom Ford Foundation, et fond som i mange år ble brukt til å kamuflere utbetalinger fra CIA."

Harlem-familien i Norge og Ford-dynastiet i USA møttes dermed i samme grunntanke: Man trenger ikke lenger overtale untermensch. Det holder at übermensch programmerer hjernen deres riktig.

Rockefeller – kontroll gjennom monopol

John D. Rockefeller ble verdens første dollarmilliardær på én enkel forretningsidé: kontroll ved monopol. Gjennom oppkjøp, priskrig, trusler og horisontal integrasjon bygget han opp Standard Oil som et av de mest effektive – nådeløse og brutale – forretningsimperiene verden har sett. Da amerikanske myndigheter i 1911 tvang frem en oppsplitting av Standard Oil på grunn av antitrust-lovgivning, var ikke makten over: Rockefeller beholdt eierandeler i alle de oppdelte selskapene, og ble rikere enn noen gang.

Men det virkelige kontrollprosjektet begynte først etterpå.

Etter oljen gikk Rockefeller-familiens fokus over til medisinsk forskning og helsepolitikk. Gjennom Rockefeller Foundation, etablert i 1913, startet en global satsing på å forme medisinsk utdanning, forskning og praksis etter én modell: industriell, patentbasert, og sentralstyrt.

Dette er dokumentert i detalj av statsviter Jacob Nordangård i hans doktorgradsavhandling ved Linköpings Universitet. Han skriver:

«Rockefeller Foundation and Carnegie Foundation funded the Flexner Report (1910), which led to a radical restructuring of the American medical education system. Alternative medical schools were shut down, and biomedical, pharmacological models became the new norm.»
(Nordangård 2012, s. 204)

Flexner-rapporten ble brukt som et verktøy til å avvikle holistiske medisinske retninger, stenge homeopatiske skoler og sentralisere utdanningen rundt universiteter og klinikker som ble kontrollert gjennom Rockefeller-midler. Målet var angivelig en “vitenskapsbasert” medisin – men det var også en medisin som bygde på petrokjemiske produkter, legemiddelindustri og standardiserte behandlingsprotokoller.

Rockefeller-finansiert medisin ble dermed ikke bare en profesjon. Det ble en industri. Og den ble utformet slik at Rockefeller-investeringer i farmasi, kjemi og bioteknologi fikk maksimalt avkastningsgrunnlag.

Jacob Nordangård viser hvordan dette inngår i et større mønster av teknokratisk verdensforvaltning, der stiftelser, akademia, internasjonale organisasjoner og industri smeltes sammen i en ideologisk helhet – med kontroll som overordnet mål:

«The foundations created a scientific elite that would set the agenda globally. It was not about supporting science for its own sake, but science as a tool for social engineering.»
(Nordangård 2012, s. 205)

Slik ble Rockefeller-familiens makt transformert fra industriell til institusjonell. Fra olje til helse. Fra kontroll av energi – til kontroll av selve kroppen.

Ifølge Nordangård ble Rockefeller-dynastiet en hovedarkitekt bak en ny samfunnsorden basert på teknokrati og vitenskapelig styring. De bygget opp globale nettverk av stiftelser, tenketanker og NGO-er som skjulte den kommersielle makten bak et slør av filantropi og “forskning”. Dette ble en ny type kontroll: myk, men total. Nordangård viser blant annet hvordan Rockefeller Foundation tok initiativ til både FN-systemet, WHO, og et globalt forsknings- og helsebyråkrati som de i praksis kunne dirigere.

Rockefeller-finansiert ideologi tok form i Refleksjonsgruppen bak Rapporten The Crisis of Democracy (1975), hvor teknokrater som Samuel Huntington advarte mot “for mye demokrati”. Det folkelige engasjementet måtte etter deres syn begrenses for at ekspertene skulle kunne styre effektivt. Nordangård analyserer hvordan denne tankegangen har blitt en bærebjelke i FNs bærekraftsmål og dagens ESG-regimer (blant annet Diversity, Equity, and Inclusion.)

Gro Harlem Brundtlands far, Gudmund Harlem, mottok støtte fra Rockefeller Foundation under sitt utdanningsopphold i USA.

Fra Rockefeller til Gates – vaksinealliansens arv

Rockefeller Foundation finansierte etableringen av det norske Folkehelseinstituttet i 1929, med mål om å styrke vaksineprogrammer. Det var starten på en allianse mellom privat filantropi og offentlig helsepolitikk som i dag har vokst til en global struktur – med stadig mer penger, men stadig mindre demokratisk kontroll.

I dag videreføres arven av to nye vaksineallianser med sterke norske forbindelser:

• GAVI, etablert i 2000, med Gro Harlem Brundtland som daværende WHO-leder og sentral pådriver. Brundtland omtales i Aftenposten Innsikt som GAVIs “gudmor”, mens Bill Gates er “gudfaren” og den største private bidragsyteren.

• CEPI, etablert i 2017 med hovedkontor i Oslo og Erna Solberg som seremonielt utnevnt “gudmor” under World Economic Forums møte i Davos. Også her var Bill Gates “gudfar”, med uttalt mål om å utvikle DNA/RNA-vaksiner før neste pandemi oppstår.

Begge alliansene samarbeider tett med WHO og store legemiddelselskaper. Og som Aftenposten Innsikt påpeker: stadig flere milliarder i offentlige midler kanaliseres til slike privat-offentlige hybridkonstruksjoner, hvor aktører som Gates Foundation og Pfizer får reell innflytelse på hva global helsepolitikk skal være.

Selvfølgelig handler det også om penger. Gates selv uttalte i 2019 at “vaksiner har vært min beste investering”, med 20-gangen i fortjeneste.

Slik lever Rockefeller-tankegodset videre i oppgradert form: Det starter med helse, men ender med kontroll. Og jo mer man “redder”, desto mer styrer man.

Rothschild – kontroll gjennom kapital og kultur

Hvis man kontrollerer pengene, trenger man ikke kontrollere politikken. Rothschild-dynastiet forsto dette tidlig. I løpet av 1800-tallet bygget familiedynastiet verdens mest sofistikerte nettverk av private banker – med hovedknutepunkter i London, Frankfurt, Paris, Napoli og Wien. Der andre kjøpte makt med våpen, kjøpte Rothschild makt med renter, obligasjoner og strategisk stillhet. Deres innflytelse kom ikke med uniform, men med diskresjon.

Den britiske Rothschild-grenen, som i dag opererer gjennom Rothschild & Co, er fortsatt blant de mest lukkede og innflytelsesrike kapitalforvalterne i verden. De gir økonomisk rådgivning til regjeringer, sentralbanker og storindustri – og har vært sentrale i privatiseringsprosesser og statsfinansiell restrukturering i en rekke land, uten pressens søkelys.

Et nytt redskap for kontroll har dukket opp: ESG.

I Rothschild & Co’s egne bærekraftsrapporter fremgår det tydelig at Environmental, Social and Governance-kriterier (ESG) er en integrert del av investeringsstrategien. Offisielt handler det om bærekraft og ansvarlighet. I praksis blir ESG et verktøy for å regulere hvilke selskaper som får kapital og hvilke som blir luket ut.

Spesielt den sosiale komponenten – S’en i ESG – handler i praksis om DEI (Diversity, Equity, Inclusion), kjernen i woke-ideologien. Gjennom ESG stilles krav til politisk samsvar: selskaper må innrette seg etter normene for kjønnsideologi, migrasjon, raseforståelse og “antirasisme” – ellers risikerer de tap av kreditt, kunder og investeringer. Disse ideene – DEI, kritisk teori og sosialkonstruktivisme – er også kjennetegn ved George Soros’ Open Society Foundations, hvor samfunnsingeniørenes verdenskart tegnes med stiftelsens språknormer som linjal.

Med andre ord: Rothschild-familiens gamle kapitalmakt har nå fått et nytt narrativ og ny moraldrakt. ESG er et kulturelt kontrollverktøy like mye som et økonomisk. Det skaper en kunstig skillelinje mellom “de ansvarlige” og “de usiviliserte” – og lar elitekapitalen spise småfisken. Woke fremstår som grasrot, men er i realiteten top-down-kultur, presset fram av verdens banker, stiftelser og globale investorer.

Dette bringer oss til neste nivå av kontroll: tanken. For når man kontrollerer både kapitalen og normene, er neste skritt å kontrollere hjernen.

Wokeismen – kontroll gjennom språk og psyke

Totalitære regimer har alltid hatt behov for å identifisere og definere utgrupper – en fiende som kan renses ut, først språklig, økonomisk eller sosialt, så fysisk. Stalin hadde “folkefiender”. Mao hadde “høyreavvikere” og “toksiske elementer”. Hitler snakket om “Untermenschen”. Dagens system har “klimafornektere”, “antivaksere”, “konspirasjonsteoretikere” og “høyreekstreme”. Fortellingen forandres – men mekanikken er den samme.

Woke-ideologien er som nevnt ikke grasrot. Den er et styrt narrativ, distribuert fra universitetene, stiftelsene og de globale selskapene – ofte med dype røtter i ESG-mål, finansiert av aktører som Soros, Gates, Rockefeller og Rothschild. Det postmoderne prosjektet med å oppløse begreper, sannhet, kjønn og nasjon er en perfeksjonering av det totalitære virkemiddelet: Språket selv.

Kontroll av tanken gjennom språk

I “1984” viser George Orwell hvordan man kontrollerer folk gjennom nyord og utslettelse av begreper. I wokeismen har vi sett:

• “Rase” redefineres slik at hvite ikke lenger kan være ofre, bare overgripere.

• “Kjønn” blir en identitet løsrevet fra biologi, men samtidig hellig og uangripelig.

• “Ytringsfrihet” er “vold” hvis det krenker noen, mens fysisk vold kalles “antifascisme”.

Man trenger ikke fangeleirer og tortur (enda). Det holder med algoritmer, arbeidslivsklausuler, blokkering av bankkontoer og tap av omdømme.

Woke som selvhatets religion

Som under Maos kulturrevolusjon forventes det i dag at man viser fromhet gjennom selvkritikk. Professor, sosiolog og psykolog Jordan Peterson ble eksempelvis i Canada pålagt kurs og en veileder for å endre “holdninger”, for å beholde psykologlisensen. Akademikere tvinges i knestående.

På vestlige universiteter og i offentligheten skal hvite mennesker i praksis avsverge sin “privilegierte” rase. Menn må be om unnskyldning for sin maskulinitet – med mindre de er minoriteter. Vesten må skamme seg over sin historie. Kjernefamilien omtales som “systemisk undertrykkende”. Mennesket selv er en trussel mot kloden.

Dette selvhatet er ikke tilfeldig. Det er en sosialt internalisert dissonans, skapt for å bryte ned individets kjerne, til fordel for kollektive, ideologisk definerte identiteter. Troen på sannhet og rettferdighet erstattes med en plikt til konstant “antirasistisk arbeid”, “krenkelsesbevissthet” og “inkluderende praksis” – hvor målestokken alltid flyttes.

Fra Mao til Meta: Metoden er den samme

• De gamle regimene hadde rødegardister. Wokeismen har digitale inkvisitorer – anonyme nettbrukere som henger ut enkeltpersoner og driver kampanjer mot arbeidsgivere, kunder, kolleger.

• Der man før kunne bli ekskludert fra partiet, blir man i dag “deplorables” og kastet ut av Facebook, PayPal (eller mister tilgangen til bankkontoen som i Canada) og arbeidsgiverens tillitssystem.

• Mao renset fiendene for “folkets beste”. I dag renskes uønskede meninger bort for “psykisk helse”, “sikkerhet” eller “forebygging av hat”.

Det handler om kontroll. Ikke av kroppen, men av psyken. Ikke av meninger, men av rammeverket som former hva det i det hele tatt er lov å mene.

Med langtkommen relativisme – der sannhet er subjektiv og virkeligheten flytende – erstattes evnen til selvstendig tenkning med evnen til å gjengi “riktige” svar. Skoleflinkhet trumfer dømmekraft. Det produseres flinkiser som mestrer retorikken, men som ikke evner å tenke fritt – for de har aldri lært at det finnes noe å tenke selv om.

Når alt er konstruksjon, blir det intet igjen å feste tanken til. Den kognitive klarsynheten viskes ut – og tilbake står doublethink, slik George Orwell kalte det: Evnen til å holde to motstridende idéer for sanne samtidig – uten å merke spagaten.

Det var en grunn til at George Orwell fikk rett. Han fant ikke opp disse mekanismene – han observerte dem. Først som frivillig i den spanske borgerkrigen, der han så hvordan kommunistpartier undertrykte sine egne allierte. Senere gjennom studiet av Stalin, Hitler og britisk propaganda. Orwell beskrev ikke framtiden – han beskrev samtiden i koder.

Det han varslet om i 1984 og Animal Farm var hvordan språk og psykologi brukes til å avvikle frihet uten å bruke makt. Hvordan mennesker manipuleres til å tro at de er frie – mens de i virkeligheten har lært seg å elske lenkene.

“Kjønn finnes ikke – men vi trenger egne kvoter for kvinner.”
“Ytringsfrihet er viktig – derfor må vi beskytte folk mot farlige meninger.”
“Mangfold er vår styrke – men alle må tenke likt.”

Denne mentale inkonsistensen er ikke en feil. Det er en funksjon. En menneskemodell der borgeren ikke lenger søker sammenheng, men trygghet. Ikke sannhet, men anerkjennelse. Da er kontrollen fullkommen.

Fra elektroder til mRNA – kontrollens evolusjon

I 2016 demonstrerte forskere at det er mulig å kontrollere aktiviteten i hjernen eksternt, uten kirurgi, hos våkne og fritt bevegende forsøksdyr. Ved hjelp av genmodifisering og magnetfelt kunne de aktivere bestemte nerveceller. Studien, publisert Nature Neuroscience, viste at man ikke lenger trenger elektroder eller implantater for å påvirke atferd – bare riktig genetisk "klargjøring" kombinert med magnetiske signaler. Forskerne uttalte eksplisitt at målet var å utvikle en metode for fjernstyring av hjernen uten fysiske inngrep.

Denne forskningen viser ikke bare hva som er mulig. Den viser at viljen er der. For kontroll. For inngrep i menneskets frihet – ikke gjennom vold, men gjennom biologi.

Vi vet at mRNA-vaksiner – som ble tatt i bruk under pandemien – benytter en teknologi som gjør det prinsipielt mulig å redigere gener. Det hevdes at dette ikke var formålet med covid-19-vaksinene. Men prinsippet er etablert: Hvis man først har distribuert en genmodifiserende plattform i stor skala, hva hindrer at den i neste runde kombineres med kontrollsystemer?

Kan for eksempel et genredigert menneske reagere på signaler fra mobiltelefonen i lomma, eller fra nærmeste mobilmast – i stedet for et eksternt magnetfelt? Det er i dag ingen fysisk-teknologisk begrensning som gjør dette umulig. Og dersom grensen kun er etikk, vet vi fra historien at etikk alltid taper når makt, penger og kontroll står på spill.

Et pass for underkastelse

Under covid-19 ble mRNA-vaksinene fremstilt som eneste vei tilbake til et normalt liv. Likevel visste myndighetene helt fra begynnelsen at vaksinene ikke stanset smittespredning. Hvorfor da vaksinepass?

Vaksinepasset fikk umiddelbart en disiplinerende funksjon. Uten riktig kode var man utestengt fra samfunnet: Gamle fikk ikke møte sine, studenter ble ekskludert fra Fadderuken, enkeltpersoner ble sosialt isolert. Dette var ikke lenger helsepolitikk. Det var lojalitetstesting.

Og det virket.

Etter at denne logikken først er etablert, hva blir neste skritt? Når teknologien gjør det mulig å bruke vaksineplattformer til å påvirke celler, og signalteknologi til å utløse endringer – er veien da åpen for mer avansert adferdskontroll?

Vi vet at viljen finnes

Vi trenger ikke spekulere i motiv. Vi vet at viljen til å kontrollere hjernen har vært der før. Arbeiderpartiet lot CIA eksperimentere på nordmenn med elektroder i hjernen for å fjernstyre den. Det var ikke en glipp – det var en politisk og medisinsk viljeshandling.

I dag deler Arbeiderpartiet og Høyre en lojalitet til de samme globale strukturene som vaksinealliansene GAVI og CEPI, stiftet under vinger fra Bill Gates og WEF. De går i Davos, bruker samme språk, fremmer de samme agendaene. Internasjonalister i form, teknokrater i metode.

Og når teknologien utvikler seg, gjør også kontrollen det.

Den nye hjernekontrollen

Det trengs ikke lenger tortur eller lobotomi. Det trengs tillatelse. Det trengs samtykke. En QR-kode. En oppdatering. En vaksine. Konforme, tillitsfulle innbyggere.

Spørsmålet er ikke lenger om det er teknisk mulig å koble genetisk redigering med ekstern aktivering. Spørsmålet er: Når og hvordan vil det bli brukt?

Når det kombineres med viljen vi allerede har sett i historien – hva beskytter deg da?

Hvem eier hjernen din i morgen?

Sitat fra TV2-dokumentaren med det treffende navnet “Kappløpet om hjernen”:

«Et stort prosjekt gikk ut på å kontrollere folks atferd, gjennom å kontrollere deres hjerne fysisk, gjerne via elektroniske koblinger på lang avstand, men på en sånn måte at folk ikke selv visste at de ble kontrollert.»
– Per J. Isdal, tidligere sjefspsykolog ved Gaustad sykehus

Hva betyr fri vilje, når andre har nøkkelen til nervesystemet ditt – og du ikke merker det?

Hjernekontrollen er et gammelt prosjekt, raffinert gjennom generasjoner, dyrket frem i laboratorier, tankesmier og styrerom og skolerom – av familiedynastier som aldri har hatt noe annet mål enn dette:

Å eie mennesket. Helt inn til bevisstheten.

---

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.