De kule ofrene – og de usynlige
Hva gjør du når du er rik, kjent, kledd i bunad og med tilgang til NRK og slottsplass – men likevel ønsker å være dagens offer? Du poster et «ærlig innlegg» på Instagram. Så ringer Se og Hør.
Og i mellomtiden sitter noen alene og gruer seg til nasjonaldagen. Ikke fordi de «føler seg litt utenfor», men fordi de faktisk er det.
Haddy Njie våkner med ubehag på nasjonaldagen. Hun skriver på Instagram at hun føler seg som et romvesen, og at 17. mai minnet henne om en tid da «alt ved henne var feil».
Dette skriver hun altså etter årevis som programleder for 17. mai-sendingen på NRK. Hun har ledet Lille-julaften-programmer, gått i bunad til 50 000 kroner på direktesendt fjernsyn, og er gift inn i landets kulturelle elite. Hun får nasjonaldagsmorgen med kongefamilien – mens andre får den med stillhet, angst og tomt kjøleskap.
Men likevel er det hennes ubehag som plukkes opp av Se og Hør. Hvorfor? Fordi hun tilhører den nye klassen av kule ofre. De med mikrofon, medieplattform og korrekt offerstatus. De som skriver «sårbare» Instagram-innlegg i bunad – og blir omtalt som modige, ikke tonedøve.
For hva med dem som virkelig gruer seg til 17. mai?
De som ikke har råd til å feire i det hele tatt.
De som sitter alene fordi ingen inviterer dem.
De som skammer seg fordi dressen ikke passer lenger – og de ikke har råd til ny.
De som bor trangt og føler det er flaut å be noen hjem.
De som sørger. Eller ruser seg. Eller ikke orker mer.
De som rett og slett ikke føler seg som en del av dette fellesskapet – og aldri har blitt spurt hvorfor.
Men de får ikke skrive i VG.
De poster ikke på Instagram med blåklokkeemoji og selvironisk tekst. Og om de gjør det, blir det ikke plukket opp av verken Se og Hør eller NRK Kultur. For de tilhører feil klasse. De er for grå. For slitne. For tause.
De er ikke de kule ofrene, fordi de har ikke den kule hudfarven eller den kule seksualiteten.
De er de ekte.
Den 17. mai i Norge; Nasjonaldagen; "Den store Hyklerdagen"!
Det nye Norge. Offerrollen skal brukes. Eller er det hudfargen. Alt for og komme i media for ei som allerede er privilegert. Mange har ikke råd til og feire, eller penger til nye klær osv. Men de skriver ingen om.
Dette her gjør bare at det blir mer og mer avstand for folk er møkka lei klaging og surving. Mener de vi skal klappe of stryke på de, elelr hva mener de ? Kunne ikke ramle meg inn og dra til et annet land og klage. Men dette har blitt normen. Klaging fra disse og klaging fra disse alfabet lær og pisk gjengen fordi de føler seg utenfor.
Vel, jeg har aldri vært n av de kule, en i gjengen og jeg var utenfor for det meste i oppveksten. Både hjemme og på skole. Men jeg sitter da ikke og surver , kontakter media og tror folk da vil elske meg, eller hva de nå mener.
Nå sitter en mer med en uggen følelse fordi politikerne ikke ser ut til og ville oss noe godt. Eldreomsorgen i dass og etniske må flytte ut av nabolag pga kriminalitet. Men de ser ikke ut til og ta til seg den. Vi er i mindretall om noen få tiår eller går det fortere. Vi var ca 4 millioner etniske på 90 tallet. Nå er vi 3,8.
Spørs hvem som kommer til og føle seg utenfor til slutt. Alle sammen fordi det blir en salig blanding av kultur og tenkemåte 🤔. For, det er ikke sånn at alle fra andre land liker hverandre heller.
Så hvor ender vi da tro, bortsett fra at like barn leker best. Det har null med farge og gjøre men væremåte, hva du er vokst opp med osv.