De med definisjonsmakten kan få hva som helst til å låte riktig

Professor i medisinsk etikk, Per Nortvedt forklarte i 2016 om basisen i samfunnet for eutanasiprogrammene i nazi-Tyskland, og om medisinsk ondskap. Nettopp nå trenger vi denne kunnskapen mener jeg.

Selv om det er gått mange år siden 2. verdenskrig, mener etikkprofessoren at det som skjedde i den medisinske forskningens navn, er like aktuelt i dag og viktig å ha fremme i bevisstheten.

“Vi må lære hvordan vi kan identifisere trekk i samfunnsutviklingen som vi bør være vare på for å unngå moralske sammenbrudd i fremtiden", sier Nortvedt.

Sitatet er fra en omtale i Sykepleien fra et fagseminar med etikkprofessoren i 2016.

Resursknapphet legitimerer medisinsk ondskap

Vi har sett i en årrekke at våre regjeringer har stått i kø for å skape potensiell knapphet på resurser ved å legge ned landbruket og selvforsyningen. De har toppet sårbarheten ved å gradvis destruere vår kornsiloberedskap.

Videre har de solgt ut kontrollen på egen kraftforsyning til private utlendinger, og sørget for energiknapphet.

De har like lenge utdannet for få sykepleiere og leger, sørget for ensidig fokus på utvalgte og profitable virussykdommer, latt resten skure og gå, og på flere vis styrt oss inn i en knapphet på resurser i helsevesenet.

Med nedstengninger av samfunnet har de kvelt underskogen av små og mellomstore bedrifter selv om børsboblen enda ikke har sprukket, men får vi finanskrise i tillegg forventes det knapphet på det meste.

På seminaret om medisinsk etikk dro Nortvedt frem resursknapphet som viktig element for at medisinsk ondskap kan skje:

Det er viktig å ikke glemme at knapphet på ressurser også var ett av argumentene som ble brukt for å få støtte for eutanasiprogrammene i nazi-Tyskland, sier Per Nortvedt.

Lydighet og konformitet

Nortvedt er også opptatt av at en kultur med stor grad av lydighet, konformitet og den autoritetstro holdningen kan føre til medisinsk ondskap fordi den enkelte ikke er autonom i sine etiske vurderinger. I en annen artikkel skriver han dette:

Det innebærer å kunne tenke selv, nødvendigheten av å kritisere autoriteter og idealer man ikke tror på og samtidig å kunne gi gode grunner for kritikk og egne handlinger. Evnen til kritisk refleksjon sammen med en respekt for menneskeverdet til den enkelte pasient og pårørende er således sementen i profesjonsetikken.

Hvordan legitimerte så sykepleieren mordene? En kombinasjon av kollektivistiske og økonomiske argumenter og lydighet overfor autoritetene viste seg å bli en dødelig blanding.

Det kollektivistiske og autoritetstro til fordel for det autonome er trekk vi ser i samfunnet i dag. Jeg hadde nylig en lang diskusjon i en tråd på Facebook med en kar som mente hardnakket at det er statusen og utdanningen til den som sier det som betyr noe, og ikke argumenter, mens jeg mente det var aller mest omvendt. Det er fornuften som gjelder. Det samme ser vi når folk tror de har lært seg kildekritikk ved å pugge hvilke medier som er troverdige og ikke.

Hvis jeg leser noe fornuftig i Hemali, Steigan eller i Document, og noe ufornuftig i NRK eller i Aftenposten, så blir ikke budskapet mer fornuftig fordi det er en av de “stuerene” i det åndssnobbete kollektivet som sier det. Folk flest har kortsluttet her tror jeg, og vi har blitt sårbare for absurditetene som kjennetegner diktaturet.

Bedriver vi alvorlig uetisk medisin i dag?

Bildet over er hentet fra en nylig NRK-artikkel som omhandler hvor galt det kan gå for enkelte etter vaksinering med ny mRNA-teknologi. Det hører med til historien at den “regimevennlige statskanalen” som folk flest har enorm tillit til ble så ivrige i sin iver etter å framsnakke vaksinen at de diktet opp at legen de intervjuet skulle ha sagt at vaksinen var “ekstremt effektiv” men har etter press påpekt selv at dette var feil.

Medisinsk forskning viser at hvis man medisinerer folk flest med radikalt ny, gen-basert mRNA-teknologi, vil noen flere jenter ved alle norske skoler av normal størrelse få problemer med reproduksjonsorganene i form av endret mens med sterkere smerter og/eller mer blødning.

Forskningseksperimentet startet i 2021 og Folkehelseinstituttet har foretatt datasamling og konkludert med at tallene er av nevnte størrelse der undertegnede har brukt skolebarn og størrelsen til en normal skole for å sette tallene i perspektiv. Dette er alvorlig nok selv om jeg ikke tar med hjerteproblemer blant unge og alle de andre alvorlige bivirkningene.

Skolebarna hadde ikke et medisinsk behov for mRNA-vaksinen men kunne medisineres for å lette «tiltaksbyrden» ifølge FHI.

Skjerpede krav til samtykke hvis ingen terapeutisk verdi

Medisinsk forskning som blir utført på pasienter som ikke har behov for medisinen, har skjerpede krav til informert samtykke. Da skal de skrive under på at de er klar over at de deltar i et medisinsk eksperiment, får informasjon og forstår risikoen ved dette, og at de gjør det helt frivillig og uten noen form for press.

Sitat fra rapport om norske eksperiment, utført uten informert samtykke, etter ønske fra bl.a amerikanske CIA og Pentagon på mennesker i institusjon som tatere, psykiatriske pasienter, og psykisk utviklingshemmede frem til 1975, publisert i 2003:

Ettersom denne forskingen vanskelig kunne sies å ha terapeutisk verdi for pasientene, skjerpes kravene til samtykke.

Dagens pågående eksperiment med mRNA-vaksinen, basert på genkoder innkapslet i nanolipid-kapsler som får celler i kroppen til å produsere et patogen, på Norske skolebarn som startet i 2021, hadde ingen terapeutisk verdi, og ifølge FHI heller ingen forebyggende effekt. «Verdien» var utelukkende å lette «tiltaksbyrden» (man manglet også medisinsk evidens, da som nå, på at vaksinen kunne hindre smittespredning).

Tiltaksbyrden kan defineres som:

1. (Svært kreativ variant) En byrde som bare «oppstår», og som myndighetene kan beskytte oss mot med medisinering.

2. En byrde som myndighetene har skapt ved at de har pålagt en sanksjon ved sosial isolering for de barna som ikke melder seg «frivillig» til eksperimentet.

Sistnevnte er det eneste riktige mener jeg, siden det ikke fantes forskning som tilsa at tiltakene mot uvaksinerte barn hadde rasjonal i at vaksinerte smittet mindre enn uvaksinerte. Sanksjonene var i realiteten et press på de som nektet å delta i det medisinske eksperimentet.

DET STORE SPØRSMÅLET ER IKKE ET VANSKELIG SPØRSMÅL

Myndighetene har så vidt jeg vet definert at vi IKKE utfører medisinske eksperiment på disse skolebarna selv om det IKKE har terapeutisk eller forebyggende effekt av mRNA-vaksinen, og at det hagler med vitenskapelige studier på mange alvorlige skader fra hjerte, autoimmune sykdommer, nevrologiske og som nevnt problemer knyttet til reproduksjonsorganene, samtidig som de foretar datasamling underveis i forsøket. Er det ikke nettopp dette som er et eksperiment?

De bare definerer det som et ikke-eksperiment. Og da trenger ingen å skrive under på at de deltar i et medisinsk eksperiment.

Hvis noen protesterer mot overgrepene, definerer de det som «antistatlig tankegods» eller «ekstremisme».

Om man har tatt alle vaksinene sine gjennom livet, men mener at man nå som før, må bruke den vanlige tiden det tar å utvikle såkalt trygg og effektiv vaksine, kan man ganske enkelt definere dem som «vaksinemotstandere» eller «konspirasjonsteoretikere» og markedsføre disse som skjellsord til fri bruk for mobben.

De med makt kan definere hva de vil, og får på denne måten mer makt.

Tenk at de som advarte mot at de elektriske kablene til kontinentet kunne føre til skyhøye strømpriser ble definert av energiministeren som «konspirasjonsteoretikere».

Trikset er å ha definisjonsmakten. Når noe faller (ofte raust) inn under definisjonen blir mange konklusjoner deretter feilaktig oppfattet som fornuftige, men er i realiteten basert på definisjonen utelukkende. En definisjon som den ene siden av saken selv har laget.

Et tenkt eksempel hvis jeg hadde hatt definisjonsmakten

Da Bent høye satt med professor Mette Kalager i Dagsnytt 18 den 4 mars 2021 og nektet å innhente medisinsk kunnskap om fordeler og ulemper ved nedstengningene av samfunnet kunne jeg - hvis jeg hadde mye makt - ringt til Åse Vetås i språkrådet og sagt at i den nye ordboken skulle det stå som eksempel på ordet «realitetsfornekter» at det typisk er politikere som nekter å høre på fagfolk, og jeg kunne eventuelt bedt henne om å legge til Bent Høie som eksempel på definisjonen.

Deretter kunne jeg «bevist» med ordboken i hånd at Bent Høie er en realitetsfornekter og derfor tar han feil.

Eksempel fra virkeligheten er at man nå har innlemmet ordet «klimafornekter» i ordboken hvor det i tillegg står: «…kampen står mellom klimafornektere og et parti som vil redde klimaet…». Da er det med et trylleslag preget inn i hjernevasken at en som sorterer under denne definisjonen er en samfunnsfiende som nekter å redde klimaet og bedriver antageligvis også andre former for «antistatlig tankegods», fortjener bare det verste, og blir senere grunnlag for å gis scenenekt eller å kansellere akademikere som eventuelt skulle finne på å kommer med supplerende kunnskap om emnet.

Man får berøringsangst og skrekk for å uttale seg offentlig fordi man blir “definert”. Det samme er tilfelle med både medisinske kontroverser og antagonisten til godhet; ondskap, mener jeg. Dette har aldri vært mer aktuelt enn nå fordi tabuene har vokst over hodet på oss.

Vi må tørre å snakke om medisinsk ondskap

Setter man sleipe definisjoner til side, er det umulig å hevde at myndighetene IKKE har foretatt unødvendige og farlige medisinske eksperiment på egen befolkning de siste par årene, på oppdrag fra utenlandske krefter, slik det norske sosialdemokratiet også i etterkrigsårene gjorde med tatere, psykiatriske pasienter, og psykisk utviklingshemmede frem til 1975.

Forskjellen er at de nå har inkludert hele befolkningen. Skadene viser seg å øke kraftig for hver dose mRNA man inntar. De fleste nekter nå neste sprøyte heldigvis (frem til det digitale passet er oppe skikkelig oppe og går), men “de unyttige munnene å mette” i institusjonene er nok de som får dosene vi har på lager som vi andre ikke vil ha.

Vær den sykepleieren eller legen som er autonom, modig, sier nei, og ikke er som de konforme og godt utdannede helsearbeiderne i Tyskland med et kollektivistisk tankegods i en tid med ressursknapphet.

De fulgte loven i en lovlig valgt regjering i et sosialdemokrati, hvor Adolf Hitler kunne definere.

---