Er Generasjonspartiet et robust, konfronterende og prinsippfast frihetsparti?

Statskanalen har slått vingene rundt Gyda Ulrike Oddekalv. Hvorfor det? Hvorfor støtter også Innovasjon Norge (staten) dem? Hvorfor er ikke GP åpne om at de er et sosialistisk parti?

Generasjonspartiet profilerer seg som et liberalistisk frihetsparti som kjemper for rettigheter som i disse dager gradvis rulles tilbake.

Men historien lærer oss én ting: Staten — eller maktapparatet — ender alltid, uten unntak, som et redskap for undertrykkelse dersom den ikke holdes i sjakk. Mennesket tåler dårlig å ha makt. Å overlate makt til et maktmenneske uten folkets konstante lupe, er som å gi en alkoholiker nøklene til baren og si: «Jeg stoler på deg.»

I frie demokratier har vi håndtert dette ved å fremme markedsøkonomi og privat eierskap. Når folk eier verdiene selv og skatter lite, kan ikke staten vokse seg til et byråkratisk monster som bruker makten mot innbyggerne. Motsatt ser vi i sosialistiske planøkonomier: Her samles mest mulig penger hos staten, i håp om at den fordeler «rettferdig» til de «trengende».

Men hva skjer den dagen staten blir ond? Da sitter alkoholikeren i baren — med nøklene og hele drikkevarelageret. Det er dette som forklarer hvorfor sosialistiske regimer som Sovjetunionen og Kina måtte bygge piggtrådgjerder innover, for å hindre folk i å flykte til frie markedsøkonomiske land.

Sosialisme er i teorien et mellomstadium før kommunisme, der staten fortsatt eksisterer. I praksis har ingen land kommet forbi dette stadiet. Når staten først har sikret seg enorm makt, gir den den ikke fra seg frivillig. Husk alkoholikeren i baren.

Sosialistisk planøkonomi

Under Generasjonspartiets program kan vi lese at de ønsker at alle skal eie sin egen bolig. Men hvis alle skal eie — uavhengig av hva de har tjent selv — må kemneren tvangsinnkreve penger fra noen for å dele ut til andre. Dette er klassisk sosialisme: planøkonomi, ikke markedsøkonomi.

Dette har lite med frihet å gjøre. Frihet betyr også friheten til å feile — og friheten til å lykkes.

At «bolig til alle» er én av fem hovedpilarer i partiprogrammet viser hvor grunnleggende denne planøkonomiske tankegangen er for partiet. Men når man klikker seg inn for å lese hvordan de har tenkt å få det til, får man kun opp en boks for å legge igjen e‑post.

En annen hovedpilar er «mindre skatt». Dette står i direkte motsetning til «bolig til alle». For å skaffe bolig til alle må staten først kreve inn mer skatt — man kan ikke både ha sosialistisk omfordeling og liberal skattelette samtidig. Jeg trykket på «Les mer» også her, men knappen virker ikke. Det er kanskje forståelig — for det går heller ikke an å være både sosialist og ikke‑sosialist på samme tid.

Partiet skriver dessuten rett ut i programmet:

«I dag premieres partiene for å drive markeds-politikk og slenge om seg med valgløfter de aldri får mulighet til å innfri på.»

Dette bekrefter retningen: bort fra marked, over mot planøkonomi.

Jeg selv har tidligere tilbudt meg å samle underskrifter for Gyda Oddekalv, som mange andre også har gjort. Nå ser jeg flere av disse frivillige «fotsoldatene» stille helt legitime spørsmål om dette paradokset — men i stedet for svar blir spørsmålene stemplet som hets, og offerkortet dras.

Ytringsfrihet

En partileder som står bak et nytt politisk system basert på en spesiallaget app, bør nærmest være et geni på flere felt. Fallgruvene er mange, marginene små, og man må ha stålkontroll på hva ytringsfrihet faktisk er — for dette er en hjørnestein i ethvert fritt demokrati. Også i et direktedemokrati.

Den 14 juni skrev Oddekalv dette:

«Det er en vanlig misforståelse at direkte demokrati betyr at alle skal få si hva som helst, når som helst, til hvem som helst – uten grenser. Direkte demokrati handler om å gi alle en reell stemme i politiske beslutninger, ikke om å la sosiale medier bli arenaer for personangrep, delegitimering og trakassering.»

Dette sitatet viser at partilederen forveksler stemmerett med frihet til å ytre seg fritt. I et ekte demokrati — direkte eller representativt — er åpen debatt, selv usaklig og tidvis skitten, selve garantien mot maktmisbruk. Når ledelsen starter med å definere grenser for hva folk kan si, har vi ikke lenger en plattform for folkestyre, men en plattform for kontrollert konsensus.

Den 13. juni skrev hun på X blant annet at hun ville blokkere negative innspill, og at hennes konto var for positivitet. Men vent… er det ikke i Nord-Korea at man bare må være positive til ledelsen? Dette kan vel umulig være et frihetsparti. For meg framstår det mer og mer woke. Også dette med offerrollen ved uenighet, skjørhet og krenkorama mer enn robusthet mot konfrontasjon tilsier et langtkomment wokeistisk tankegods.

Og det er nå vitterlig wokeisme som er den nye totalitarismen og som er den største trusselen mot frihet.

Enhet – frihetens motsetning

Generasjonspartiets egen trepunktsparole sier alt: Enhet, frihet, utvikling. Rekkefølgen er aldri tilfeldig. Det man setter først, er det som veier tyngst. Her settes enhet over frihet.

I klassisk liberalisme er individets frihet selve fundamentet — det som skal stå fast selv når folk flest roper på samhold, kontroll eller felles mål. Men «enhet» betyr i praksis alltid underkastelse under fellesskapet: Enhet fordrer disiplin, tilpasning, harmoni — og når noen protesterer, må de bringes til taushet for å bevare enheten. Igjen ser vi tidsånden: Wokeismen. Nettopp det vi kjemper imot.

Dette er kjernen i all kollektivistisk ideologi som teknokratisme, sosialisme, kommunisme, fascisme: Fellesskapet først, individet etterpå. Fellesnevneren er at friheten blir underordnet «samholdet».

Når Generasjonspartiet setter «enhet» øverst og «frihet» som nummer to, er det ikke et frihetsparti i klassisk forstand. Det er et samlingsparti. Et parti for harmoni, konsensus — og stillhet for den som vil si noe ubehagelig.

Spør deg selv: Hva er tryggest for makten — et folk av frie individer som sier sannheten høyt, eller en enhetlig masse som holder seg på linje?

Sannhet – grunnmuren som mangler

I Generasjonspartiets trepunktsparole står det: Enhet, frihet, utvikling. Men det som mangler, er det som burde stått først: sannhet. Uten sannhet er frihet bare en pyntet løgn — et show for galleriet.

Gjennom historien har de klokeste frihetsforkjemperne sagt dette helt tydelig:

• Søren Kierkegaard: «Frihet uten sannhet er den største løgn.» (fri oversettelse av hans formuleringer om indre sannhet som betingelse for ekte frihet)

• George Orwell: «Freedom is the freedom to say that two plus two make four.» Med andre ord: frihet begynner med at sannhet ikke kan knebles. (Eller at kjønn er 1+1, igjen, dette er kampen mot wokeismen).

• Jesus i Johannes 8,32: «Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» – et sitat Bjørneboe elsket og radikaliserte for vår tid.

For Jens Bjørneboe var dette et livstema: I Frihetens øyeblikk skriver han at «jeg har ingen mening. Jeg har ingen frihet. Jeg har sannheten.» Hos ham er sannheten forutsetningen for alt: Den som ikke tør vite, er ikke fri — bare lydig.

I dag blir denne tanken systematisk fordreid. Postmodernistene har partert Bjørneboe i skoler, forlag og medier: De feirer hans «frihet» som om det var en hippiedrøm om ubegrenset utfoldelse — men de utelater det ubehagelige, at han krevde brutalt sannferdig oppgjør med både systemet og seg selv.

Generasjonspartiet snakker høyt om frihet, men uten sannhet blir det bare en fasade for et nytt lydighetsprosjekt. De har bygget seg en parole: Enhet, frihet, utvikling. Men frihet uten sannhet er alltid falsk.

FN – fra fellesskap til global corporatisme

I Generasjonspartiets egne verdier står det at alt på planeten inngår i en «enhet». Denne enheten er ikke bare natur og økosystem, men også en drøm om et globalt, politisk styringssystem: FN. Ifølge partilederen har FN ikke gått langt nok. Det skal tydeligvis enda mer sentralisering til — enda mer makt samlet på toppen.

Men hvem styrer egentlig FN i vår tid? Mange tror FN er et nøytralt folkeorgan, men det er i dag tett vevd sammen med private filantroper, storbanker, farmasøytiske konsern og World Economic Forum — spydspissen for det som kalles «public-private partnerships». På norsk: en ny type global corporatisme. Fascisme uten uniformer, men med PR-byråer, bærekraftretorikk og fargerike logoer.

For Bjørneboe ville dette vært et mareritt: En enhet som strekker seg helt opp til planetens tak, men ingen sannhet i bunnen — bare konsensus produsert av de mektige. Friheten blir da redusert til et salgsord, mens reell makt havner hos de som eier infrastrukturen, teknologien, algoritmene og «definisjonsmakten».

Ikke rart at Innovasjon Norge, altså staten, finansierer Oddekalvs eget firma som styrer Generasjonspartiets «demokrati-app». Samme statskanal, NRK, gir henne TV-tid i beste sendetid i en realityserie i sommer. Alt er som det skal være i et system som drømmer om enhet: de som snakker vakkert om «folkestyre» får støtte — så lenge de holder seg innenfor rammene for hva man har lov til å si.

Men hva skjer den dagen denne globale enheten viser sitt sanne ansikt? Når private interesser, byråkrati og algoritmer samkjører for å definere hva som er «sant» og hvem som er «ekstrem»? Da blir det for sent å protestere.

Sentralisering er frihetens motsats. Jo mer makt samles i toppen, jo mindre makt har du i bunnen. Frihet fordrer alltid desentralisering. Uten det kan «enhet» bli et globalt fengsel.

Pengesystemet – frihetens prøvestein

Blant dem som virkelig forstår frihet i vår tid, står pengesystemet helt sentralt. Frihetsbevegelsen handler ikke bare om pass, sensur og vaksinetvang — men om retten til å bruke de pengene man selv stoler på. Gull, sølv, Bitcoin: alternative verdilagre som ikke kan trykkes i stykker av gjeldsbaserte stater.

Dagens fiat-pengesystem er i realiteten et verktøy for å fjerne middelklassen og konsentrere rikdom hos en ultraliten global overklasse. Samtidig blir småsparere, vanlige arbeidstakere og gründere sittende igjen med inflasjon, stadig høyere gjeld og stadig dyrere boliger.

Dette er ikke et konspiratorisk sidespor — det er selve kjernen i hvorfor mange i frihetsbevegelsen har forstått at markedet ikke fungerer når pengene er falske. Frihet forutsetter et sunt penge- og eierskapssystem.

Advokat Rune Østgård vet dette bedre enn de fleste: Han har arbeidet inne i EU-byråkratiet i Brussel og sett hvordan den politiske «pølsa» lages. Han tilbød Generasjonspartiet sin kompetanse for å rydde opp i nettopp denne delen av partiprogrammet. Spesielt ville han bidra til å beskrive hva et virkelig fritt pengesystem krever, og advare mot den nye digitale sentralbankpengen (CBDC) — en overvåkbar digital statskrone som kan sperres eller kondisjonerers på et tastetrykk.

Østgård ble godt mottatt til å begynne med, men senere avvist, og spesielt da han ville være med å rydde i det selvmotsigende partiprogrammet. Oddekalv hadde ikke tid, eller ville ikke. I stedet prioriterte man vekst, likes og en blank parole om «enhet, frihet, utvikling» — uten å gå til kjernen: hvordan folk skal få beholde fruktene av sitt eget arbeid i et system som ikke kan tappes av en pengepressende elite.

Når støttespillere som Østgård og andre stiller spørsmål, blir de avfeid som «hetsere». Oddekalv legger så ut bilder av anonyme og utenlandske troll som «bevis» på at hun forfølges av politiske meningsmotstandere. Men hvem blir ikke angrepet av anonyme kontoer på sosiale medier? Den virkelige hetsen mot et frihetsparti ville være systemets utestengelse — ikke kritiske spørsmål fra egne bakkemannskap som samlet underskrifter gratis.

Frihet begynner ikke med likes eller reality-serier i NRK. Den begynner med frie penger. Uten et ærlig pengesystem kan ingen parole redde friheten — uansett hvor mange ganger man roper «direkte demokrati».

I lys av alt dette, er det ikke rart at konsernmediene og statkanalen NRK trykker det politiske frihetspartiet til sitt bryst, og støtter hennes app med penger. Hun er jo åpenbart ingen trussel mot etablissementet.

---

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.