Når VGs kontrapropaganda er mer banal enn propagandaen den skulle avsløre

I helgen advarte VG mot russisk påvirkning. Men hvem advarer mot VG? Når de bruker samme bilde – to år på rad – som sier «Vær forsiktig med hva du sier», er det vanskelig å ikke høre ekkoet.

I en bred kommentar om valget i Romania og Polen får vi høre hvordan russisk desinformasjon truer demokratiet. Hvordan TikTok, Telegram og falske nyhetsnettsteder visst nok fikk velgere til å stemme feil – det vil si: på “høyrepopulister” som ikke passer inn i VGs ønskede verdensorden.

Men Ødegård nevner ikke at USA allerede i 2014 – ifølge NRKs Gro Holm – hadde “investert over 5 milliarder dollar, rundt 32 milliarder kroner, i årene etter 1991 for å hjelpe Ukraina til å nå den framtiden landet fortjener”.

Holm, som den gang var korrespondent i Ukraina, rapporterte også at amerikanske støttespillere mislikte at landets demokratisk valgte president var Russland-vennlig. Ifølge Holm ble presidenten avsatt gjennom et kupp – som amerikanerne forsvarte, fordi det var "til fordel for demokratiet".

Ja, Russland bedriver propaganda. Det skulle bare mangle. Men gjør ikke VG det samme – når de mater norske lesere med en fortelling som er klinisk renset for motperspektiv?

Det er den typiske VG-kronikken: Den retter lyskasteren mot andres propaganda, men lar sin egen stå i mørket. Den påberoper seg rollen som sannhetens forsvarer, men fungerer i praksis som ideologisk støttekontakt for makten.

Bildet som avslører VG

I propaganda er bilder aldri tilfeldige. Men når VG bruker det samme bildet av Jonas Gahr Støre, foran teksten «Vær forsiktig med hva du sier», i to ulike artikler med to års mellomrom – uten én eneste refleksjon – avslører det total lojalitet.

Bildet er hentet fra et nedlagt NATO-anlegg inne i fjellet ved Gaustatoppen, og scenen er nesten for karikert til å være ekte: Statsministeren, armene i kors, mørk dress mot blå bakgrunn, med ordene “Vær forsiktig med hva du sier” malt på veggen bak ham – i store, tydelige bokstaver. Først i 2023, da han varsler opprustning mot trusselen fra Russland. Så igjen i 2025, når VG forteller oss at “han forbereder oss på krig”.

Ingen i VG trenger å stille spørsmål. De vet nøyaktig hva de gjør når de lar statsministeren posere foran en vegg som i enhver annen kontekst ville blitt tolket som en autoritær advarsel.

Det som kanskje én gang kunne vært tilfeldig, er nå bevisst gjentatt. Repetert. Løftet frem med symbolsk kraft. Med det slutter VG å være nyhetsformidler – og trer frem som budskapsbærer. For et budskap som ikke bare sier mer enn tusen ord. Det sier: Hold kjeft.

Skjulte bindinger og den norske pølsefesten

Når en redaksjon konsekvent gjentar maktens fortellinger, må man spørre: Hvem jobber de egentlig for?

I 2019 skrev Nettavisens Gunnar Stavrum at «skjulte bindinger er en uting både i politikken og i mediene». Da hadde VGs kommentator Frithjof Jacobsen nettopp måttet trekke seg etter å ha skjult et forhold til Ap-profil Jette Christensen. VG forsøkte først å dekke over, men innrømmet til slutt at forholdet brøt med “leserkontrakten”.

Samtidig ble det kjent at Hadia Tajik hadde innledet forhold til DN-journalisten Kristian Skard – som hadde vært sentral i dekningen av Giske-saken.

Dette handler ikke om kjærlighet. Det handler om tillit, nettverk og ideologisk nærsyn. Når de samme menneskene sirkulerer mellom redaksjon og partikontor, viskes grensen ut.

VG opptrer ikke som vaktbikkje. De sitter ved bordet. Og når vanlige folk begynner å tvile på NATO, stille spørsmål ved Ukraina-politikken eller protestere mot WHO-avtaler – da er VG der for å fortelle deg hvorfor du tar feil.

Når riksmediet ikke lenger er på folkets side

Når et mediehus som VG – med hele informasjonsrommet til rådighet – systematisk mistenkeliggjør ytringer, bagatelliserer motstemmer og ukritisk gjentar maktens narrativ, da har man ikke lenger en fri presse. Da har man et systemorgan.

VG fremstår ikke som en motvekt til makten, men som dens mikrofonstativ. For leseren betyr det én ting: Perspektivene snevres inn, ubehaget glattes over, og alt forklares på vegne av myndighetene. Det er ikke journalistikk – det er kognitiv husarrest.

I stedet for å styrke borgerens dømmekraft, snakker VG ned til leseren: Vi vet hva som er sant. Du trenger ikke tenke selv.

Her er tre måter de gjør det på:

1. Selektiv trusselbygging

VG maler verden i sort-hvitt: Russland truer, Vesten beskytter. Hver krise skyldes ytre krefter – aldri egne feilgrep, korrupsjon eller ideologisk stagnasjon. Når høyreorienterte kandidater vinner valg i Europa, er det ikke folkelig misnøye som forklarer det – men russisk innblanding på TikTok.

Det er en komfortabel fortelling for de som sitter med makten. Og VG gjentar den – ikke for å informere, men for å skjerme systemet fra kritikk.

Et regimetro propagandaapparat.

2. Demonisering av opposisjon

Når noen våger å mene noe annet enn VG, NATO, PST og UD – er det sjelden tale om legitim uenighet. Det er “ekko av russisk propaganda”. Det er “desinformasjon”. Det er “farlig”.

Slik slås kritikk i hartkorn med illojalitet. Det gjelder akademikere, partier, demonstranter – ja, enhver som stiller spørsmål ved fortellingen VG selv er med på å bygge. Og når noen faktisk treffer et ømt punkt i makten, kommer ikke motargumenter – det kommer karakterdrap, mistenkeliggjøring og advarsler fra «sikkerhetseksperter».

Det er ikke demokratisk beredskap. Det er politisk lydighet.

Et regimetro propagandaapparat.

3. Infantilisering av publikum

VG henvender seg ikke til myndige borgere – men til et publikum de selv ser på som lettledet, lettskremt og ute av stand til å vurdere informasjon på egen hånd. Deres journalistikk handler ikke om å opplyse, men om å avlaste: Vi har sjekket for deg. Dette er sant. Dette er trygt. Dette kan du mene.

Slik forvandles borgeren til pasient. Uenighet tolkes som uvitenhet, skepsis som fare, og kritikk som et symptom. Det viktigste er ikke at du forstår – bare at du følger med. Og følger ordre.

Forakten for leseren er ikke en feil. Den er selve metoden.

Et regimetro propagandaapparat.

Når Russland gjør jobben: Pryl uten blåmerker

I gamle dager lot man prylegutten ta støyten når prinsen hadde gjort noe galt. Å slå kongelig blod var uhørt, så en annen måtte få julingen – på vegne av makten.

Norge er ikke helt der ennå at vi nødvendigvis pryler våre egne når de stiller spørsmål ved maktapparatet.

Når kritikere reiser spørsmål om WHO, Ukraina, NATO eller sensur, trår VG til og deler ut straffen – ikke til makten, men til dem som utfordrer den.

Men noen har oppdaget et enda mer effektivt grep: å bruke Russland som prylegutt. Da assosieres synden – ytringen – med fienden. Og som ved et trylleslag forvandles kritikk av egne myndigheter til landssvik.

Ironien er at det er mer effektivt å pryle symbolet enn personen.

Djevelsk genialt.

Slik fungerer Arbeiderpartiets foretrukne kommunikasjonskanal – VG – som den som utfører pryl på vegne av makten. Ikke bare for det du sier. Men for det du kunne komme til å si.

Det er forebyggende pryl. Og det er propaganda.

I helgen lærte vi at propaganda er farlig – fra en avis som gjentar regjeringens narrativ med millimeterpresisjon.

Vi fikk en læretime i propaganda – fra VG. Det er som om McDonald’s advarer mot ultraprosessert mat.

De tror kanskje vi ikke merker hykleriet. At vi ikke ser hvordan bildet gjentas. Hvordan ordene forskyves. Hvordan fienden tildeles ansikt og kritikken straffes – på forskudd.

Men noen av oss ser det. Noen av oss husker hva pressefrihet var ment å være. Og vi kommer ikke til å tie.

---

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352