NRK imponerte, men hvorfor faktasjekkes intensjoner — ikke fakta?
Vi skal straks se på tre ferske eksempler fra NRK, VG og Aftenposten – alle publisert i går – men først: Det finnes en forklaring på dette – og den vil kanskje overraske deg.
Samfunnet har delt seg i to grunnleggende måter å tenke på. De færreste er dette bevisst, og enda færre vet hva malinformasjon er – selv om de befinner seg i gruppe 1.
De som mener at fakta kan være "usant", selv om det er sant– hvis det kan defineres som malinformasjon.
De som mener at sannheten har en egenverdi – selv når den gjør vondt.
Disse to gruppene er dømt til å rivalisere og opptre som steile motpoler.
Gruppe 1 er en konstruksjon – med røtter i en forholdsvis ny filosofi og kultur.
Gruppe 2 har utviklet seg organisk – som en bærende del av vår sivilisasjon gjennom århundrer med filosofi, vitenskap, rettsprinsipper og opplysningstenkning.
En kultur hvor sannhetens verdi ikke avgjøres av hvordan den føles – men av hvorvidt den er sann.
Malinformasjon: Sannheten som trussel
Malinformasjon er sann informasjon som blir framsatt med ondsinnet intensjon.
Ved hjelp av dette begrepet har mediene – og deres faktasjekkpartnere – kunnet legitimere å sensurere eller diskreditere selv sann informasjon, fordi avsenderen er definert som farlig, mistenkelig eller "anti-demokratisk".
Slik kunne man eksempelvis under koronapandemien håndtere uønskede stemmer uten å tilbakevise dem.
Begrepet kler seg i moralsk bekymring, men avslører i praksis en dypt illiberal impuls: å stemple uønsket informasjon som ondsinnet – selv når den er sann.
Det handler ikke lenger om hva som er sant, men om hvem som sier det, hvorfor de sier det, og hvilken effekt det har.
Tre eksempler på kommentarer/faktasjekker: Greit, verre verst
Greit nok: NRK og sannhet med fotnoter
NRKs faktasjekk av FOR-partiets påstander etter "Debatten" 21. mai imponerte denne gang, og er i hovedsak ryddig og faglig etterprøvbar.
De faktasjekker konkrete utsagn fra Diesen, og i motsetning av hva mange tror — Ingen av Diesens sentrale utsagn ble avslørt som usanne.
Likevel finner vi et tydelig spor av malinformasjonstenkning i følgende formulering:
"Det kan derfor være slik at enkeltutsagn ikke nødvendigvis er feil, men at de overtolkes for å fremme en bestemt måte å se på krigen i Ukraina..."
Her er det ikke lenger innholdet som vurderes, men motivet. Ikke lenger sannhetsgehalten, men effekten. Det er inngangsporten til malinformasjonens logikk.
Verre: VGs narrativ-politi
VGs artikkel går enda lengre. Allerede i ingressen avskriver de FORs påstander fordi de "passer i Russlands viktigste narrativ". Ikke fordi de er uriktige, men fordi de går i feil retning.
Dette er et nøkkeltrekk ved hvordan grunntanken at det finnes malinformasjon, fungerer i praksis:
Man diskvalifiserer sann informasjon fordi den kan tolkes som nyttig for feil side.
VGs artikkel handler derfor ikke om å kontrollere fakta, men om å kontrollere virkelighetsforståelser. Narrativet blir viktigere enn påliteligheten. Journalistens oppgave blir ikke å opplyse leseren, men å skjerme dem fra "feil type tanker".
Slik går avisen fra å være vakthund til å bli barnevakt.
Infantilisering av voksne er ikke av det gode.
Verst: Aftenpostens persondreper
I Kjetil Rolness' kommentar i Aftenposten ser vi malinformasjonens endestasjon:
Fakta er ikke lenger relevant. Det handler om hvem Glenn Diesen er. Hvor han skriver. Hvilket "segment" han tilhører.
Rolness etterprøver ikke én eneste påstand Diesen har fremmet. Han går i stedet etter om han har skrevet for RT, om han får penger fra YouTube, og om han tenker for likt med Kreml.
Her er det ikke bare debatten som er forlatt. Det er et rendyrket karakterdrap – pakket inn i journalistisk form.
Det hele punkteres effektivt av professor Kristian Gundersen, som kommenterte i Rollnes´ kommentarfelt på Facebook:
"Du er lat. Du har ingen eksempler på at Diesen begår vitenskapelig uredelighet [...] Jeg trodde ellers journalistisk metode var å dokumentere kritikkverdige forhold, for så å skrive om dem. Men du er kanskje ikke bundet av slikt?"
Krigspropaganda i tre lag
Lag 1: Propaganda generelt
Krigspropaganda er i seg selv usaklig nok. Den bygger på demonisering, selektiv utelatelse og moralsk panikk.
Lag 2: NGOer
Men den blir verre – og farligere – når selve rammefortellingen ifølge Tormod Heier i Forsvarets forum styres av NGO-er med skjulte, vikarierende motiver, som for eksempel den amerikanske tankesmien Institute for the Study of War (ISW).
ISW publiserer daglige analyser av Ukraina-krigen og har blitt sitert nesten 3000 ganger! i norske medier ifølge Heier. Likevel nevnes det sjelden at ISW er finansiert av våpengigantene Raytheon og General Dynamics.
ISW oppgir selv at formålet deres er å fremme USAs strategiske militære mål. De driver altså ikke forskning. De driver påvirkning.
Professor Tormod Heier, en av Norges fremste militærstrateger, har etterlyst åpenhet om ISWs bindinger. Å sitere dem som "uavhengig analyse" er å forlede leseren.
Lag 3: Konstruktivismen
Som om ikke det var nok. På toppen av NGO-påvirkningen har vi fått en relativt ny kulturell impuls:
Postmodernismen og konstruktivismen.
En tankegang som lærer unge akademikere, journalister og redaktører at sannheten er relativ, at virkeligheten er en konstruksjon – noe man selv skaper (utopiet) ved å definere narrativet – og at det viktigste ikke er hva som er sant, men hva som er riktig
Selve lakmustesten på om du har adoptert den nye kulturen minner om Orwells framtidsdystopi, der "2 + 2 = 5" er det nye trosbekjennelsen. Vi vet alle at kjønn er 1 + 1 – ikke sant? – men det er ikke lov å si det høyt.
Ikke fakta, men effekt. Ikke innhold, men hensikt. I møte med en wokeist som får høre at det finnes to kjønn, er det ikke sannheten som vekker reaksjon – det er spørsmålet: Hva er motivet ditt for å si det høyt?
Dette er tankegodset som har gjort begrepet malinformasjon mulig.
Det har gjort sannheten sårbar, og pressetikken føyelig.
Det sies at sannheten er det første som ryker i krig. Konstruktivismen har sørget for at den var fjernet lenge før krigen.
Når sannhet er subjektiv, blir det enkelt å kalle fakta for propaganda – og propaganda for vern om demokratiet.
Langtkommen konstruktivisme kjenner vi best som dagens wokekultur – eller wokeisme.
Som NGO-ene, fremstår også wokeismen som en gavepakke til det militærindustrielle kompleks.
Den sementerer forestillingen om at følelser trumfer fakta, og hensikt trumfer virkelighet.
Når fredsinitiativ og kritikk av krigen kan avvises som moralsk tvilsom, og fakta som ikke passer inn stemples som malinformasjon, er propagandaen blitt total.
Krig kommer aldri i et vakuum. Den begynner lenge før første skudd løsnes – med en kultur, en stemning, et verdensbilde. Den begynner med en -isme.
I tilfellet tredje verdenskrig, snakker vi om wokeismen.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352