Profitkalypse: Når staten vil "disponere" deg – og profitørene gnir seg i hendene

Kronikk i Forsvarets forum viser at noen ikke har gitt opp etter nederlaget over påsken: Nå foreslås det at staten skal kunne «forhåndsdisponere» deg i fredstid – før krisen har inntruffet.

Når en jusprofessor foreslår at staten i fredstid skal kunne «forhåndsdisponere» sivil arbeidskraft, bør vi stanse opp og spørre: Hva betyr det egentlig å disponere mennesker? Hvorfor kommer dette forslaget nå – og hvem tjener på at kriser blir en varig tilstand?

Det er et ord som glir umerkelig forbi i byråkratiske tekster: «Forhåndsdisponere». Et nøytralt, teknokratisk uttrykk – inntil du spør hva det faktisk betyr. I en nylig kronikk i Forsvarets forum argumenterer professor Knut Einar Skodvin ved Det juridiske fakultet i Bergen for at staten bør få hjemmel til å forhåndsdisponere sivil arbeidskraft i fredstid.

Men hva innebærer det å «disponere» mennesker – før krisen i det hele tatt har inntruffet?

Det er ikke snakk om å spørre. Ikke om å motivere, lokke eller oppfordre. Det er snakk om å planlegge statlig maktutøvelse over individets liv og arbeid – under dekke av beredskap.

Og det skjer i en tid der stadig flere innser at kriser har blitt det nye normale – og den nye motoren for makt og profitt.

Språket avslører systemskiftet

Vi hører det stadig oftere: Samfunnet må "stå samlet", vi må "forberede oss på krise", hele samfunnet må "dra i samme retning". Men når staten begynner å omtale befolkningen som ressurser som kan «disponeres», har vi beveget oss over i en ny fase: Instrumentaliseringen av mennesket som statsverktøy.

Bak det administrative språket skjuler det seg en dypere maktlogikk: Du eier ikke lenger deg selv i krise — og nå heller ikke når man forbereder seg på krisen, om professoren får det som han vil. Staten gjør det. Og krisen? Den trenger ikke ha oppstått ennå. Den kan defineres, konstrueres – og kapitaliseres.

Krise som forretningsmodell

Det burde ikke lenger være kontroversielt å si det høyt: Det finnes krefter som tjener grovt på kriser. Under pandemien doblet verdens ti rikeste sin formue. Over 160 millioner mennesker falt under fattigdomsgrensa, mens eliten stakk av med gevinsten.

Ifølge Oxfam, som lanserte rapporten Inequality Kills, har pandemien vært en formidabel ulikhetsmotor – ikke på grunn av viruset, men på grunn av hvordan krisen ble forvaltet: med pengepumpede finansmarkeder, vaksinegrådighet og globale maktforskyvninger fra folk til selskaper.

Dette er profitkalypse: Den situasjonen der hver ny krise brukes til å konsentrere mer penger og mer makt hos de få – mens folket får regningen, restriksjonene og pliktene.

Fra solidaritet til lydighet

Kronikken til Skodvin etterlyser hjemler som lar staten organisere arbeidskraft i forkant av kriser – med plikt og fordeling. Ikke ulikt hvordan verneplikten fungerer i krig. Men dette gjelder sivile, i fredstid, før noen krise har begynt.

Det som tidligere var frivillig og drevet av dugnadsånd, skal nå bli struktur og system. Makt uten tillit.

Men: Når staten trenger tvang for å sikre beredskap, er det et tegn på at tilliten er tapt. Og det med god grunn. Under pandemien ble vi fortalt at det var nødvendig å stenge ned. I ettertid viste det seg at Sverige, som holdt skolene åpne og samfunnet i gang, kom best ut i Europa.

Det er ikke kriser som skaper mistillit. Det er statens håndtering av dem. Samt statens konstruksjon av dem.

Det juridiske bruddet

ILO-konvensjon 105 forbyr tvangsarbeid av politisk eller økonomisk karakter. ILO-konvensjon 29 tillater det kun i krig, nød eller naturkatastrofer – og selv da bare midlertidig og under strenge krav.

Å «forhåndsdisponere» sivile til innsats i fredstid (om så bare til kursing, også kursing skal være frivillig) bryter med dette. Det er ikke beredskap. Det er en planlagt overstyring av borgerens autonomi. Og det kommer ikke nedenfra. Det kommer fra et system som forbereder neste runde av unntakstilstand – og trenger at du står klar. Ikke med vilje. Men med plikt.

Profitkalypsen trenger deg – men ikke frivillig

Kanskje noen ble skuffet da den omstridte kriseberedskapsloven ble stoppet i 12. time etter påsken. Kanskje Skodvins kronikk er et forsøk på å holde flammen i live: Bygge opp legitimitet for nye kriselover, der "beredskap" betyr at noen få skal styre, og resten skal lystre.

Men folkets oppgave er en annen: Å gjøre krisehausseri vanskelig. Å stille spørsmål før vi lar oss disponere. Og å avsløre at det som pakkes inn som beredskap, ofte er bunnlinjepolitikk for dem som gnir seg i hendene når sirenene uler.

Les også «Vi må snakke om ondskap» – en tekst om hvordan makt korrumperer, hvordan kriser åpner dører for autoritære grep, og hvorfor vi aldri må tillate at makt blir stående uten motmakt.

Dette er ikke beredskap. Det er stakeholderkapitalisme i praksis: Staten tar kontrollen, markedet tar profitten – og du får regningen. Profitkalypse, kalles det.

---

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.