Scott stolte på vitenskap – Amundsen lyttet til virkeligheten

Scott ledet sitt team mot polen med teknokratenes reduksjonistiske teorier i bagasjen. Amundsen lyttet til inuitter og fangstmenn, testet alt selv — og overlevde. Hvordan er det med ydmykheten i dag?

Den samme tankegangen lever videre i dag: Bill Gates vil sprøyte kjemikalier i himmelen for å stenge ute solen. Olaug Bollestad tukler med fjellenes økosystem fra helikopter, drysser kunstgjødsel i naturen for å «redde klimaet» — til biologenes store fortvilelse.

Kaveh Rashidi og Ingeborg Senneset har brukt merkelapper, hersketeknikker og åpenbare løgner for å kvele all tvil rundt en ny, genetisk basert profylakse sprøytet inn i milliarder av mennesker på rekordtid.

Det teknokratiske tankegodset kjennetegnes av at mennesket selv opphøyer seg til Gud — som herre over naturen. Man finner spor av teknokrati i alle totalitære retninger: sosialisme, fascisme, nazisme. Kontroll skal være total, slik «eliten» — den nye Gud — har bestemt.

Felles for dem alle er den teknokratiske troen på at komplekse økosystemer — både i naturen og i kroppen — kan kontrolleres ovenfra med teori, makt og tvang, i stedet for å lytte til det som faktisk virker.

Teknokratiet springer blant annet ut av reduksjonismen: troen på at man kan splitte virkeligheten i små biter, forstå hver del fullt ut — og dermed beherske helheten.

Denne selvsikkerheten bærer preg av et mentalt avvik i slekt med narsissisme: maktmennesker som mister bakkekontakten blir overbevist om at de sitter på siste ord i vitenskapen — at de kan «fikse» alt fra klimaet til menneskekroppen med én genial idé. Dette leder til lobotomi — eller til dagens praksis med å skjære kjønnsorganene av forvirret ungdom.

Dette avviket finner vi også blant familiedynastiene som i dag styrer verden gjennom NGO-er og såkalt «filantropi». Human-Etisk Forbund (HEF) er et eksempel på en slik NGO.

De ler og fnyser av kritikere, fryser ut (kansellerer) opposisjon og tyr til hersketeknikker for å sikre kontroll. Slik ble lobotomi en «moderne løsning» i sin tid — og slik blir stadig nye eksperimenter tvunget gjennom i dag, alltid med samme overmot.

Du finner dem typisk i Sceptical Movement, med trollparker i sosiale medier som skal «avsløre» «de uvitenskapelige» — de som «tror på ting», men ikke på dem.

De snur bevisbyrden på hodet. Så snart den genbaserte «vaksinen» ble rullet ut, forlangte de at de avventende måtte motbevise at den var trygg og effektiv.

Satanisme

Man kan si at teknokraten som «leker Gud» har en tankegang som bryter med ydmykhet for naturens grenser. Altså: nihilisme. I mange religioner og mytologier (inkludert kristendommen) forbindes dette med Lucifer eller Satan — en ånd som vil sette seg selv på Guds trone.

Teknokratiet gjør nettopp dette: det avviser naturlovene som en uforanderlig orden og tror mennesket kan redesigne alt — fra været til gener og bevissthet — bedre enn skaperverket selv. I så måte kan man si at teknokratiet er «satanisk» i sitt overmot.

Satanisme handler om opprør mot naturlig orden, moral og grenser. Teknokratene ser ikke naturens begrensninger som en visdom man skal leve med, men som et hinder som skal overvinnes — selv om det betyr å sprøyte kjemikalier i atmosfæren eller manipulere gener uten respekt for uforutsette konsekvenser. Symbolsk sett er dette et «satanisk trekk»: å gjøre seg selv til målestokk for alt.

I stedet for å kalle det «satanisme» direkte, kan man si at teknokratiet representerer en kultur som har forkastet ydmykhet og dyrker menneskets intellekt som høyeste autoritet. Mange kristne og tradisjonalister har brukt «satanisk» som merkelapp på denne hubrisen: det handler ikke nødvendigvis om ritualer eller djeveldyrkelse, men om en holdning som avviser at noe står over mennesket selv.

Teknokratiets mentalitet minner om den eldgamle Lucifer-myten: et opprør mot naturens lover og en grenseløs tro på at mennesket kan herske som gud over alt liv. I denne forstand er teknokratiet vår tids stille satanisme — en tro på at vi kan gjenoppfinne skaperverket uten ydmykhet.

en norske Sceptical Movement har stor overlapp med Human-Etisk Forbund, og også med bevegelsen FRI. Det er ikke bare bevisbyrden — eller korset — som snus på hodet; de perverterer også de syv dødssyndene:

Stolthet blir til «selvrespekt» eller «selvrealisering».

Grådighet blir til «ambisjon» eller «vekst».

Begjær blir til «seksuell frigjøring».

Misunnelse blir til «rettferdig misnøye».

Fråtseri blir til «nytelse av livet».

Vrede blir til «rettferdig harme».

Latskap blir til «selvomsorg» eller «indre ro».

Dette er trekk vi også ser i wokeismen: «Hvem sin feil er det at jeg ble mislykket?» Offerhierarkiet er dermed et faktum — en institusjonalisert narsissisme som innprentes allerede fra barnehagealder.

Enten man tolker dette religiøst eller sekulært, er det lett å se at slike verdier gir et samfunn i forråtnelse — et samfunn som har danset rundt gullkalven litt for lenge. Det gikk visst ikke så godt likevel med det sekulære prosjektet. Det vet vi nå.

I en av trollparkene på Facebook — som har overlapping til Sceptical Movement, FRI, HEF osv. — finner man «Ting som norske antivaksere sier». Denne siden legger ut adresser og telefonnumre til forskere som ikke er «konsensus», forfølger og trakasserer, og der vanker også Ingeborg Senneset — hun som øremerker de «vantro» i Aftenposten sammen med Kaveh Rashidi.

Denne siden følger seks andre sider, blant dem Dagens Medisin, «Ting som norske klimafornektere sier» — og, hold deg fast: Satanisk Samfunn.

Mye tyder på at store deler av HEF-miljøet fremmer en form for satanisk nihilisme, og de har klart å infiltrere samfunnet internasjonalt i en slik grad at forråtnelsen er synlig. Et konkret eksempel er Storbritannia, der det britiske parlamentet stemte 17. juni 2025 for å avkriminalisere abort på ethvert stadium av svangerskapet.

Igjen kan vi lukte hvordan teknokratene sin nihilisme har en iboende disrespekt for selve livet, og som er overlappende med satanismens nihilisme. Hvem skal gi treumeterapi til de abortlegene som skal slakte babyer som like godt kunne vært født for uker og til og med måneder siden?

Man tøyer strikken for hvor mye et menneskeliv er verdt, og det smitter, fordi neste gang blir strikken strukket enda lenger.

Men i tillegg til reduksjonismen og den teknokratiske styringsviljen, har vi fått relativismen: en forestilling om at sannhet ikke er objektiv, men kan formes etter smak, følelser og politisk nytte.

Når virkeligheten deles opp til teorier, og sannheten blir flytende, får nihilismen fotfeste: da finnes det ingenting som er hellig eller urokkelig — bare noe som kan justeres, sprøytes, kuttes og kontrolleres.

Reduksjonismen lover at ekspertene forstår hver liten del, relativismen fritar dem for å forholde seg til én felles virkelighet. Igjen står bare makten tilbake som dommer over hva som er sant, rett og verdt å bevare. Slik kan man til slutt få folk til å nikke til at 2 + 2 er 5 — og tro at det er fremskritt.

Hvorfor vant Amundsen – og hvorfor taper teknokratene fortsatt?

Hvorfor døde Scotts menn i snøstorm, mens Amundsen og teamet hans vendte hjem i live — enda de hadde reist inn i det samme isødet? Svaret er enkelt, men nesten ingen våger å lære det: Scott trodde på datidens «beste vitenskap». Amundsen trodde på erfaring.

I dag vet vi, blant annet som professor Tim Noakes påpeker i Ketogenic the Science at mennesker som henter energien sin fra animalsk fett, forbrenner renere i mitokondriene, produserer færre frie radikaler, og trenger langt mindre vitamin C for å unngå skjørbuk.

Amundsen hadde aldri sitrusfrukter eller vitamintabletter med seg — men han gjorde som inuittene: han spiste fett og kjøtt, ikke raffinert sukker og mengder med stivelse. Den energien holdt både kroppen og hodet stabilt. Scotts ekspedisjon, derimot, bar med seg mengder av sukker og hermetikk. Det ga raske oppturer, men også ubarmhjertige krasj i humør og helse. Flere tegn tyder på at mannskapet utviklet skjørbuk underveis.

Scott tok også med seg ponnier og maskiner — teknologi som sviktet i polkulden. Amundsen brukte sledehunder, skinnklær og pemmikan: tørket kjøtt innkapslet i nyretalg, slik nordamerikanske indianere hadde gjort i århundrer. Amundsen stolte ikke på teorien, men på praksisen — på empirien.

Slik er det alltid: empirien ligger tiår foran det som til slutt blir «godkjent vitenskap». Det er derfor nysgjerrige fangstmenn og urfolk stadig overgår ekspertene. Det er også derfor vitenskapelig overmot igjen og igjen ender i tragedie — som lobotomiens tid gjorde, som Scotts ekspedisjon gjorde, som mRNA-eksperimentet på verdens befolkning gjorde.

I 2024 bekreftet Dødsårsaksregisteret, at den store overdødeligheten begynte samtidig som massevaksineringen startet — men pressens teknokrater jaget enhver som påpekte det og forsøker fortsatt å dysse det ned.

Kanskje noen av dem, som Ingeborg Senneset og Kaveh Rashidi, burde ha lest litt mer historie. Da ville de vite at teknokraten alltid tror han vet alt — mens den kloke lytter til naturen, empirien — og gjerne de gamle med livserfaring først.

Historien lærer oss én ting, hvis vi gidder å lytte: Naturen lyver aldri. Det gjør derimot teknokraten, i sin narsissistiske grandiositet. Derfor vil Amundsen alltid vinne over Scott. Også i dag.

---

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.