Tenk om det er Didrik Søderlind som selv er ekstremist?

Med sin nye bok "Når internett forgifter: Fem historier om konspirasjonsteorier, ekstremisme og tapte relasjoner" anklager han muligens andre for det han selv er skyldig i. Det skal vi finne ut.

— Ekstremister har overtatt staten og det politiske sentrum, skrev professor og overlege Halvor Næss i iNyheter i 2023.

— Den vanlige oppfatningen i lang tid har vært at ekstremisme finnes på ytterste høyre og venstre fløy. Slik er det ikke lenger. Ekstremismen har nå etablert seg i det politiske sentrum. Over tid har ekstremister infiltrert alle partier på Stortinget og dominerer den politiske diskusjonen, forklarer Næss.

Men kan konsensus være ekstrem, og utgrupper ikke?

Javisst. Det kjenner vi godt fra historien.

Det er når konsensus blir ekstrem at det virkelig er fare på ferde. I dag styres mange av de dominerende narrativene av tankesmier og NGO-er. En slik aktør er Human-Etisk Forbund (HEF) – en livssynsbasert NGO som opererer under et humanistisk flagg, men ofte med tydelig politisk og ideologisk slagside.

Blant HEFs mest synlige rådgivere finner vi Didrik Søderlind, en profilert stemme i den norske skeptikerbevegelsen, som i mange år har vært aktiv i arbeidet med å definere hva som er "gyldig" virkelighetsforståelse i norsk offentlighet.

Gjennom bøker, kronikker og et tilsynelatende klippekort i konsernmediene, deltar Søderlind og likesinnede i formingen av diskursen – og dermed i hvordan folk flest forstår hva som er sant, hva som er ekstremt, og hvem som skal tas på alvor.

Nå har Søderlind, sammen med yogalærer Siw Aduvill, skrevet boken Nettforgiftning: Å miste noen til radikalisering og konspirasjonsteorier. Boken handler – i deres egne ord – om de som blir «etterlatt» når noen de er glade i «blir radikalisert og flytter inn i et konspiratorisk univers».

Den 8. april 2025 publiserte forfatterne en kronikk i VG, hvor de utdyper bokprosjektet som «en støtte til de etterlatte» (tenk å få lov å skrive sin egen kronikk om sin egen bok i VG).

Her forteller de at de har intervjuet nettopp disse etterlatte, samt «forskere som forklarer konspirasjonsteorienes idéhistorie og virkningsmekanismer.»

Men de har bevisst valgt å ikke snakke med mennesker som tror på konspirasjonsteorier. Begrunnelsen?

«Dessuten viser forskningen ganske tydelig at når folk forsvinner inn i konspirasjonsteorier, er det debatt lite fruktbart.»

Ja, i 2025 er vi altså kommet dit: Man kan skrive en bok om – og fremstå som ekspert på – en gruppe mennesker man aldri har snakket med. Dette er ikke bare et metodevalg, det er et symptom.

Det er polariseringen som snakker. Der dialog tidligere ble sett på som et verktøy for å forstå og dempe konflikt, har vi nå fått en ny form for ideologisk praksis – en som ikke krever kontakt med virkeligheten den hevder å beskrive.

I det tidligere offentlighetsidealet var det en selvfølge: Skrev du om en gruppe, så måtte du innhente førstehånds kunnskap. Men ikke i den nye wokeismen. Her snakker man om folk. Ikke med dem.

Hvordan defineres en ekstrem konspirasjonsteoretiker?

Robert Kennedy

Bildet Søderlind/VG har brukt, viser Robert F. Kennedy Jr., USAs nåværende helseminister som et skrekkeksempel på en ekstremist. Hans far med samme navn ble skutt mens han stilte som presidentkandidat, og hans onkel – president John F. Kennedy – ble også myrdet. Begge var folkekjære politikere. Begge med sterke meninger som noen tydelig ønsket fjernet.

Robert Kennedy Jr. har brukt sin karriere som miljøjurist og menneskerettighetsadvokat. Han har vunnet saker i retten mot mektige selskaper på vegne av mennesker som har blitt forgiftet av industriell forurensning.

Nå ønsker han å ta et oppgjør med medisinsk korrupsjon, kreve reell evidensbasert praksis, og gi amerikanerne helsen og tilliten tilbake.

I slutten av 2020 skrev redaktøren i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet BMJ at medisinsk korrupsjon hadde blitt enda verre under koronapandemien, og at selv de ikke fikk publisere seriøs kritisk forskning.

Med andre ord: Kennedy har beviselig flere svært viktige poenger. Man kan være dypt uenig med ham, eller mene at han overdriver – det er helt legitimt. Men hadde man snakket med ham, og ikke bare om ham, kunne man kanskje fått litt å tenke på.

En ekstremist gjør ikke det. En ekstremist er rigid, har allerede bestemt seg for hvem som er «farlig», og søker ikke innsikt, bare avstand.

Kanskje det er Søderlind som burde se seg selv i speilet?

Rødt kjøtt

Et annet eksempel på hva Søderlind og Aduvill mener ekstreme konspirasjonsteoretikere tror på, er dette: «…rødt kjøtt er helsekost…»

Dette løftes frem som et symptom på at «marginale ideer» nå er blitt «allemannseie». Men – er det ikke nettopp omvendt?

I en bok utgitt av Norsk Helseverk i 1948 listes rødt kjøtt og innmat opp som “sikringskost” – anbefalt for å sikre tilstrekkelig inntak av både mikro- og makronæringsstoffer.

Plantekost derimot, ble i stor grad omtalt som “tilleggskost” – noe man supplerte med av økonomiske hensyn.

Dette var helsemyndighetenes råd i etterkrigstidens Norge. I dag har vi tenåringsjenter hvor 8 prosent har klinisk jernmangel – en tilstand som skader hjernens utvikling og kan få alvorlige følger for livskvalitet og læring.

Rødt kjøtt kunne løst dette problemet. Men i stedet har vi akseptert at en ny “marginal idé” – at kjøtt er gift – har fått hegemoni i helsedebatten.

Nordmenn hadde god helse på 50-tallet, men har det ikke i dag. Burde vi ikke da – med innestemme – få lov til å spørre: Har omleggingen i kostholdet vært en suksess?

Uten at spørsmålet i seg selv fører til at familiemedlemmer av den som stiller det får høre at deres kjære nå er “radikalisert”, en tapt sak?

Igjen – hvem er det egentlig som er ekstrem og rigid her?

Den som stiller spørsmål – eller den som nekter å høre dem?

Klimakrisen

Dersom man stiller innvendinger mot klimakrisen, blir man – ifølge Søderlind og Aduvill – så infernalsk ekstrem at det er like greit å sette kroken på døra. Slike mennesker kan man snakke OM, men aldri MED.

Det er som om de lider av en uhelbredelig tilstand, og det eneste man kan gjøre er å støtte “de etterlatte” rundt dem.

Men la oss spole tilbake.

På 90-tallet presenterte Al Gore det beste vitenskapen kunne by på, i sin berømte dokumentar. Der ble det – nærmest apokalyptisk – fremstilt som om en 6 meter havstigning var nært forestående.

Dette ble aldri møtt med nyansering eller debatt, men med propaganda og konsensuspress. Sannheten er at klimakrisen aldri har blitt nøkternt framstilt i offentligheten.

Den har vært preget av frykt, fortellinger og sterke insentiver for å undertrykke motstemmer. Det er nettopp derfor den krever seriøs, åpen dialog – og toleranse for dissens.

I 2015 forklarte den norsk-amerikanske nobelprisvinneren og fysikeren Ivar Giæver, i en debatt på TV2, at vanndamp har så stor effekt på jordas temperatur at CO₂ blir nærmest irrelevant i forhold. Han er altså ikke en blogger fra kjelleren – men en Nobelprisvinner i fysikk.

Og likevel, ifølge Søderlind & Co., er slike som Giæver ekstremister?

Igjen – hvem er ekstremisten i speilet, Søderlind?

Den som roper “farlig!”, eller den som sier “la oss snakke om dette”?

Kamala Harris

Det ser ikke ut til å finnes noen grenser for hva Søderlind og Aduvill definerer som ekstremisme.

Blant de “marginale ideene” de trekker fram i kronikken, er dette:

“at Kamala Harris' valgnederlag var en seier for kvinner.”

Ja, du leste riktig.

Hvis du mener at Harris ikke nødvendigvis er en gave til kvinnebevegelsen – da er du altså ekstremist. Men la oss se på hva Harris faktisk har stått for:

Hun har støttet at menn skal kunne konkurrere i kvinneklassen i sport.

Under fjorårets sommer-OL ble vi vitne til at kvinner ble slått helseløse i bokseringen av menn, og en mann tok med seg gullmedaljen hjem – i en kvinneklasse.

Hvordan kan dette representere en seier for kvinner?

Igjen – man trenger ikke være enig i analysen. Man kan diskutere dette, veie rettigheter, se nyanser. Men når Søderlind gir inntrykk av at selve tanken om at Harris ikke er en feministisk helt – det i seg selv – er ekstremt, da har vi beveget oss ut av demokratisk uenighet og inn i moralsk monopol.

Er det da for ekstremt til at man kan snakkes med?

Skal man da – for samfunnets skyld – avskrives, for å bevare det “rasjonelle rom”?

Hvem er det egentlig som er ekstremisten i speilet her, Søderlind?

Analyse

Hva er ekstremisme og hvordan passer Søderlind inn i den ekstremistiske grunnholdningen?

Ekstremisme handler ikke først og fremst om vold eller spektakulære handlinger, men om grunnleggende holdninger og tankemønstre. En ekstremistisk grunnholdning kjennetegnes gjerne av fem elementer:

1. Rigid virkelighetsforståelse

Ekstremisme kjennetegnes ofte av et svart-hvitt verdensbilde, der “vi” har rett og “de andre” tar fundamentalt feil – og er farlige.

I boka og kronikken:

Søderlind/Aduvill opererer med et dikotomisk skille mellom "konspirasjonsteoretikere" og "vanlige folk".

De betrakter hele virkelighetsoppfatningen til førstnevnte gruppe som så patologisk at den ikke fortjener dialog.

De omtaler alternative idéer og teorier med harselas og grove forenklinger, og unnlater helt å anerkjenne nyansene i de synspunktene de kritiserer.

Dette er et klart eksempel på rigiditet: De forholder seg ikke til gråsonene eller kompleksiteten i temaet.

2. Avvisning av dialog og motforestillinger

Et sentralt kjennetegn på ekstremistisk tankegang er at man ikke anser meningsmotstandere som verdige samtalepartnere – dialog blir erstattet med delegitimering.

I boka:

De eksplisitt nekter å snakke med dem de skriver om.

De hevder at motargumenter “bare styrker troen” hos konspirasjonstroende, og bruker dette som et retorisk skjold for å slippe dialog.

De presenterer dette som “forskning”, men uten å problematisere hvor farlig en slik unngåelse av samtale kan være i et demokratisk samfunn.

Dette bryter med grunnleggende demokratiske og humanistiske prinsipper, og nærmer seg autoritær tenkning.

3. Umenneskeliggjøring og psykologisering av motstandere

Ekstremister fratar ofte motstandere deres menneskelige motivasjon og rasjonalitet ved å gjøre dem til syke, radikaliserte eller forførte ofre.

I teksten:

Konspirasjonstroende beskrives som «for intense, for hatske, aggressive og monomane».

Det legges vekt på hvor ødelagte relasjoner blir, men uten noen innsikt i hva disse menneskene faktisk tror eller hvorfor.

Hele deres verdensbilde reduseres til et “problem” som må håndteres – ikke som mennesker med legitime spørsmål, mistillitserfaringer eller systemkritikk.

Dette speiler mekanismene vi kjenner fra ekstremistiske bevegelser som demoniserer sine motstandere for å skape sosial avstand og mobilisere støtte.

4. Slutning om nødvendigheten av ekskludering eller sosial isolasjon

Ekstremisme søker ofte å trekke klare grenser for hva som er “innenfor” og “utenfor” det akseptable – og foreslår sosial eller institusjonell utstøting som løsning.

I teksten:

Forfatterne går ikke direkte inn for sanksjoner, men impliserer at det mest fornuftige er å gi opp relasjonen til disse menneskene (kansellere dem).

Man bør ikke forsøke å forstå dem, møte dem i samtale eller utfordre dem på ideene sine.

Det moralske imperativet blir: Beskytte deg selv – ikke prøve å redde dem.

Dette minner sterkt om ekskluderende praksiser vi ser i totalitære eller sekteriske sammenhenger, der man “renser ut” problematiske elementer i stedet for å møte dem.

5. Monopolisering av sannhet

Et kjennetegn på ekstremisme er ideen om at man selv – eller ens gruppe – har tilgang til den eneste gyldige sannheten, mens andre er i villfarelse.

I denne sammenhengen:

Søderlind og Aduvill skriver som om de representerer “den objektive virkelighet”, mens de andre er “radikaliserte” og fanget i forestillinger.

At man ikke engang åpner for at noen i “konspirasjonsgruppa” kan ha rett i noe, antyder en uvilje mot å akseptere pluralisme og mangfold i virkelighetsforståelser.

Dette ligner på den kognitive selvgodheten vi ser i ideologiske ytterkanter, der virkeligheten blir ideologisk filtrert.

Konklusjon: Ekstremisme i “fornuftens” navn

Det som gjør Søderlinds posisjon særlig interessant – og farlig – er at den kamuflerer seg som moderasjon. Han taler ikke i raseri, men i bekymret, fornuftig tone. Likevel utviser han de samme mekanismene som han anklager sine motstandere for.

Han utdefinerer, han nekter dialog, han psykologiserer, han forenkler, og han ekskluderer.

Og han gjør det med støtte fra det moralske overtaket han tror han har.

Jeg skulle gjerne tatt en prat med Søderlind — for det kan hende jeg tar feil av ham. Kanskje han har noe å tilføye som jeg ikke har tenkt på.

Det er godt mulig jeg hadde fått noe å tenke på i et møte med ham, som jeg ikke hadde tenkt på før jeg analyserte ham.

Dessverre har han gjort det tydelig at slike som meg – med «feil perspektiver» – ikke er verdige hans oppmerksomhet. Jeg er rett og slett blitt dehumanisert og avskrevet. Og da får jeg forsøke så godt jeg kan, uten dialog.

Hva tenker du?

Burde Søderlind se seg selv i speilet? Jeg mener det. For i sin iver etter å advare mot radikalisering, risikerer han å speile nettopp det han hevder å kjemper imot.

Jeg har valgt å personifisere det jeg oppfatter som en ny form for totalitær tenkning i skikkelsen Didrik Søderlind – ikke fordi han står alene, men fordi han i årevis har virket i kulissene og påvirket mer enn mange forstår. Han er en del av et formidabelt persongalleri, toneangivende for en ukultur som har dyrket et svart-hvitt verdensbilde der tvil er synd og dialog en trussel.

Jeg er enig med professor Halvor Næss: Ekstremistiske holdninger har infiltrert både staten og det politiske sentrum.

Human-Etisk Forbund og Didrik Søderlind har bidratt betydelig til denne utviklingen – gjennom å legitimere en kultur der moralsk overlegenhet trumfer demokratisk dialog.

Nå, med sin nye bok, må de ta sin del av ansvaret for den toksiske diskursen og frykten for å delta i den — som de har vært med på å skape.

Min foreløpige konklusjon er at Didrik Søderlind er langt mer ekstremistisk enn de han kritiserer. Ja faktisk i en helt annen divisjon.

------------------

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.