Vær forsiktig med hva du sier

Bildet fra VG-artikkelen er mer enn symbolsk. Når Norges statsminister står foran ordene «Vær forsiktig med hva du sier», varsles en ny æra – der krise, kontroll og stillhet går hånd i hånd.

Krig begynner ikke med bomber. Den begynner med fortellinger. Med språklige justeringer. Med kulturell oppvarming.

Da bildet av Jonas Gahr Støre foran ordene «Vær forsiktig med hva du sier» ble publisert i VG i går, var det nok få som stanset ved akkurat den detaljen. Men kanskje bør vi gjøre nettopp det. For i totalitære samfunn er det aldri tilfeldige detaljer – bare velregisserte signaler.

Statsministeren snakker om krig. Ikke diplomatisk forebygging. Ikke fred. Ikke forsoning. Bare krig, og artikkelen handler om hvordan staten skal kunne ekspropriere deg, bilen din, eiendommen din og arbeidet ditt – som om du var en del av statens lagerbeholdning.

Men før du kan kommanderes fysisk, må du formes mentalt. Derfor kommer advarselen først: vær forsiktig med hva du sier.

Krigens kulturelle forspill

Ingen krig oppstår i et vakuum. Det går alltid forut en fase der språket tøyles, ytringsrommet krymper og borgerne sosialiseres inn i det nye regimet. Før Hitler marsjerte, før Stalin arresterte, før Mao sensurerte – var det ordene som først ble omdefinert.

Vi står nå i et nytt forspill. Det er ikke støvler i gatene, men skjemaer i skyen. Ikke razziaer – skjønt Tyskland og Storbritannia er allerede i gang – men algoritmer. Ikke bokbål, men faktasjekk. Og hele tiden, det samme budskapet: Pass på hva du sier.

For du vet aldri hvem som lytter. Eller rapporterer.

Wokeismens myke totalitarisme

Vi har lenge vært inne i en kulturell krig – en hybridkrig – forkledd som medfølelse. Den bærer navnet woke, og har etablert seg som moralens nye politi. Den dikterer hvordan du skal snakke, hva du skal mene, og hvem du får lov til å kritisere.

Avviker du, blir du kalt ekstremist. Ikke fordi du er det – men fordi etiketten trengs for å opprettholde systemets moralmonopol.

Det nye regimet er ikke drevet av folkelig opprør, men av stiftelser og milliardærer. NGO-er som produserer skolebøker og barnehagemateriell. PR-byråer som definerer "hat". Og Big Tech som bestemmer hva som er sant.

Dette er ikke grasrot. Det er ikke kjærlighet. Det er arkitektur.

Pandemien som generalprøve

Under koronakrisen ble verden stengt ned med en synkron presisjon som bare et globalt teknokratisk nettverk kan få til. De ti rikeste doblet sine formuer, mens middelklassen ble pålagt munnbind, appregistrering og konkurs.

Småbedrifter døde. Offentlige støttepakker gikk til konserner som allerede eide det meste. Vi fikk ikke solidaritet – vi fikk en massiv overføring av makt og eiendom oppover i pyramiden. Et stille ran. En omfordeling uten gevær, men med forskrift.

De kalte det "dugnad".

Kriser som metodikk

Det handler ikke bare om krig. Det handler om kriser – som metode.

• Klimakrise: brukes til å rettferdiggjøre energikontroll, karbonrasjonering og bilforbud.

• Migrasjonskrise: skapt av Vestens egne bomber i Libya og Syria.

• Pandemi: brukt til å teste lojalitet, lydighet og avvikstoleranse.

• Inflasjonskrise: skyves over på Russland, men startet med pengepolitikk og lockdown.

Hver krise forflytter makt fra enkeltmennesket til staten. Og videre fra staten til overnasjonale strukturer – Verdens helseorganisasjon, Verdens økonomiske forum, Verdensbanken.

Det juridiske skiftet

Norge har på få år vedtatt lover som ville fått øyenbrynene til å løfte seg i 2019. Først kom den nye smittevernloven. Så fullmaktene. Nå – i mai 2025 – trer den nasjonale sikkerhetsstrategien inn.

Den handler ikke bare om å bygge bomberom. Den handler om at staten skal kunne ta deg. Kreve deg. Flytte deg. Sette deg til arbeid – ikke bare i helsevesenet, men i transport, barnepass, sanitet.

Dette omtales som «beredskap». Men linjene til tvangsarbeid og statsdominans er ikke lenger svake blyantstreker – de er stanset ut i lovtekst.

Hybridkrig og kognitiv utmattelse

Vi bombarderes ikke med ammunisjon, men med meninger, trusler, normer og moralsk sjokk. Det er slitsomt. Det er ment å være slitsomt. Når du er forvirret nok, vil du be om kontroll. Når du er utmattet nok, vil du si: bare gi meg trygghet.

Og tryggheten vil tilbys – mot at du gir fra deg alt annet. Først ytringsrom. Så eiendomsrett. Så rettssikkerhet. Til slutt: deg selv.

Totalitarisme i ny drakt

Totalitarismen er tilbake. Ikke i brunskjorte eller rød stjerne, men med ESG-score, DEI, regnbueflagg og biometrisk ID. Den vil ikke rope til deg – den vil hviske. Den vil ikke slå deg – den vil måle deg. Den vil ikke sensurere deg med makt – den vil få deg til å sensurere deg selv.

Og det er derfor bildet i VG treffer så sterkt. Det er ikke bare et bilde. Det er et speil. Det sier deg hva du allerede vet, men kanskje ikke tør si:

Du bør være forsiktig med hva du sier.

Men hvis alle er forsiktige, hvem sier det som må sies?

____________________________________________________________________________

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352