Fra morsmelk til fast føde: Er lavkarbo/høyfett med fortrinnsvis animalsk fett optimalt?

Nøyaktig dette har faktisk vært rettssak på – med massiv bevisførsel: Dyrefett vant. Likevel fortsetter norske helseeksperter å advare – som om vi mangler kunnskap om smør, eggeplomme og fett kjøtt.

En kvinne jeg kjenner bodde på 1980-tallet hos urfolk: inuitter i Nord-Canada, mens hun var gravid med sitt første barn. Hun fikk god hjelp fra innbyggerne i den lille landsbyen. Da barnet skulle over fra morsmelk til fast føde, lærte hun at kjøttet først skulle tygges av moren og deretter gis direkte fra munn til munn. Fett var høyt verdsatt – feite kjøttstykker var mer verdifulle enn magre.

Grønnsaker eller frukt spiste de ikke. Litt bær kunne man finne om høsten, men disse inneholdt minimalt med karbohydrater, og i stedet for sukker på bærene brukte de selolje.

Kostholdet deres var med andre ord ketogent (lavkarbo/høyfett, mindre enn 20 g. karbohydrater per dag), og i praksis nesten carnivore (kun animalsk føde, null karbohydrater). Dette er ikke et unntak, men et mønster som går igjen i tradisjonelle samfunn over hele verden før jordbruket tok over. Det er slik mennesker har spist gjennom mesteparten av sin evolusjonære historie.

Så hvordan har det moderne kostholdsregimet klart å konkludere med at Nestlé-fabrikert babygrøt og smoothieposer, der nesten 100 % av energien er sukker, er den optimale starten på livet? Det er selvsagt bare tull. Man trenger ikke være konspirasjonsteoretiker for å se at dagens ernæringsforskning er styrt av industriens interesser.

I dag ville eksperter som Tine Sundfør, Kjetil Retterstøl eller Jøran Hjelmesæth – eller helseinfluensere som Ingeborg Senneset og Kaveh Rashidi – advart henne. Kanskje til og med rapportert henne til barnevernet, for å ha gitt barnet naturlig mat.

Det absurde er at nettopp dette spørsmålet – hva barn bør spise når de går over fra morsmelk til fast føde – faktisk har vært oppe i en stor rettssak i Sør-Afrika. Og det var ikke Nestlé og gjengen som vant.

Et enkelt råd – og en absurd rettssak

I 2014 svarte professor Tim Noakes på et spørsmål fra en mor på Twitter. Hun lurte på hva hun burde gi barnet sitt når det skulle begynne med fast føde. Noakes svarte enkelt og direkte:

"Baby doesn't eat the dairy and cauliflower. Just very small amounts of the meat. And just as well. Baby doesn't need the carbs. Healthy high fat breast milk must be the main source of nutrition. Key is to wean baby onto LCHF."

(LCHF betyr Low Carb, High Fat – altså et kosthold med lite sukker og stivelse, men rikelig med naturlig fett og animalske næringsstoffer, slik som kjøtt, egg og smør.)

Ett råd, på 140 tegn. For dette ble han anmeldt til helsemyndighetene i Sør-Afrika, anklaget for uetisk og potensielt farlig adferd.

De fleste ville kanskje lagt seg flate, trukket tilbake tweeten og beklaget. Men Noakes gjorde det stikk motsatte – han tok kampen, og gjorde rettssalen til en vitenskapelig slagmark.

Tim Noakes er ikke hvem som helst. Han er A1-rated av National Research Foundation i Sør-Afrika – en æresklassifisering kun gitt til forskere med internasjonalt gjennomslag. I løpet av sin karriere har han endret paradigmet i sine fagfelt hele seks ganger, både innen idrettsmedisin og ernæring. Han er en idealist for det som er sant– og grunnlegger av Eat Better South Africa, en organisasjon som hjelper fattige og marginaliserte med å gjenvinne helsa gjennom ketogent kosthold og utdanning. Når han vet han har rett, gir han seg ikke – heller ikke når han settes på tiltalebenken.

I stedet for å krype til korset leverte Noakes og hans team 4 000 sider dokumentasjon, over 900 fagfellevurderte studier og 12 000 PowerPoint-slides. Det var en vitenskapelig forsvarstale uten sidestykke i ernæringshistorien – og det var aktoratet som sto tomhendt tilbake. Ikke én studie. Ikke én pasienthistorie. Ikke én klinisk dokumentert skade.

Han demonstrerte i detalj hvorfor rådet hans ikke bare var trygt, men forankret i biologisk virkelighet og klinisk erfaring.

Aktoratet, på sin side, kunne ikke legge fram én eneste pasient som hadde tatt skade. Ikke én. Ingen randomisert kontrollstudie. Ingen klinisk dokumentasjon. Bare frykt, moderne tradisjon og vage henvisninger til konsensus.

Og det var ikke engang Nestlé som sto bak denne gangen.

Retten frikjente Tim Noakes fullstendig. Ikke bare fordi han ikke hadde gjort noe galt – men fordi han hadde rett.

Vil du vite mer om hva som faktisk ble lagt frem i retten – og hvorfor det knuste motparten – kan du lese The Real Meal Revolution (2015), som Noakes var medforfatter på, og Ketogenic: The Science of Therapeutic Carbohydrate Restriction(2023), hvor han er en av redaktørene og bidragsyterne. Begge gir et unikt innblikk i både bevisene, ideologien og motstanden.

Klovneriet og språket

Det mest påfallende ved norsk presse når den omtaler lavkarbo, keto eller carnivore, er ikke hva den sier – men hvordan den sier det. Det handler ikke om bevis, men om følelse. Ikke forskning, men formuleringer. Som når Aftenposten skriver at en kvinne «mener» at hun ble frisk av å spise kjøtt, mens Helsedirektoratet slår fast at dietten er «omstridt», «ensidig», og «ikke gir nødvendige næringsstoffer».

Ordvalget er aldri tilfeldig. Det snakkes ikke om «erfaringer», men om «anekdoter». Ikke om kosthold, men om «innholdsfattige dietter». Folk «hevder» å ha blitt bedre – ekspertene «vet» at det er farlig.

Slik konstruerer man et moralsk hierarki: på toppen sitter autoritetene, i midten de veltilpassede som følger kostholdsrådene, og nederst – i skyggene – sitter de uansvarlige som tror de vet bedre enn staten.

Mediene fungerer som menighetens høyttaleranlegg. De advarer mot "mirakelkurer", "kjappe løsninger" og "kyniske kostholdsprofeter". De maler et fiendebilde: naive forbrukere lures av influencer-typer som "tjener penger" på folks håp. Som om ikke Nestlé og annen matvare- og medisinindustri har gjort det samme i hundre år – med statlig velsignelse.

Det er dette som er klovneriet: Når en kvinne sier hun har blitt frisk, svarer systemet ikke med dokumentasjon, men med en standardisert moralsk rynking på nesen. Når noen går ned i vekt, får bedre fordøyelse, blir kvitt eksem eller psykiske plager, kalles det "kortvarige effekter" og "subjektive opplevelser". Og alltid med et lite ekko i margen: "Ikke prøv dette hjemme."

Paradokset er komplett: Det er de samme aktørene som etterlyser vitenskapelig bevis, som selv aldri viser til ett eneste klinisk forsøk. I stedet gjemmer de seg bak «konsensus» – det samme retoriske skjoldet aktoratet i Sør-Afrika trodde de kunne bruke mot Tim Noakes – men ble knust.

Personlige suksesshistorier møtt med moralsk panikk

Når Cecilie Helen Hansen i Aftenposten forteller at hun har blitt frisk av kjøtt og fett, skulle man tro det ville vekke nysgjerrighet. Kanskje noen spørsmål. Kanskje en klinisk oppfølging. I stedet utløser det en slags moralsk panikk i helse-Norge.

Ekspertene svarer med samme tonefall som man bruker overfor en tenåring som har begynt å røyke på taket bak gymsalen. Linda Granlund i Helsedirektoratet kommer med advarsler om framtidig næringsmangel, fiberunderskudd og skjult fare:

"De negative effektene [...] inntreffer ikke nødvendigvis innenfor et så kort tidsrom som ti måneder."

Altså: Du føler deg frisk nå, men bare vent – staten vet bedre.

Dette er kjernen i den paternalistiske logikken: Det spiller ingen rolle om du faktisk er symptomfri, har gått ned i vekt, fått bedre hud, energi, og er glad. Det er “falsk glede”. Du har gjort det feil. Du har ikke fulgt oppskriften. Du er et dårlig forbilde.

Og skulle du være fristet til å gi rådet videre, blir du mistenkt for å være en influenser, som i norsk helsespråk er synonymt med skurk. Da gjelder ikke erfaring; du en skadevolder.

Ingen spør hvordan det kan ha seg at offisielle kostholdsråd – fulgt av hele befolkningen i tiår – aldri gjorde henne bedre. Ingen stiller spørsmålet: Hvis statens råd var så balanserte, hvorfor lå hun da så mye i sengen i fem år?

Ekspertene, influenserne – og Nestlé som ingen nevner

Hvis en privatperson deler erfaringer med kosthold på internett, er det et folkehelseproblem. Slike personer omtales som påvirkere, eller som naive målgrupper for andre kyniske påvirkere.

Bedring på carnivore eller keto, følges av en retorisk advarsel: Ikke gjør dette hjemme. Ikke tro på enkeltpersoners erfaring. Ikke vær lettlurt. Det samme språket man bruker om pyramidetrening og hestekur for COVID.

I spissen for kampanjen står gjerne Erik Arnesen, Jøran Hjelmeset, Tine Sundfør og Kjetil Retterstøl – med nøkkelord som ensidig, ekstremt, mangelfullt og midlertidig. Det handler ikke om forskning, men om å mistenkeliggjøre motivasjon: Har du hatt nytte av kostholdet er du har du manipulert. Har du startet en gruppe på Facebook, tjener du kanskje penger. Da er du direkte livsfarlig.

Og så kommer de inn: de autoriserte influenserne.

Ingeborg Senneset og Kaveh Rashidi fungerer som stats- og industri-sertifiserte helseinfluentere. De fremstår som kunnskapsrike, men viser sjelden til verken kunnskap eller forskning. I stedet representerer de et slags offentlig sanksjonert følelsesmessig autoritetsnarrativ: De advarer, forhåndsdømmer basert på gruppetilhørighet, og krenkes på vegne av vitenskapen.

Senneset advarer mot lavkarbogrupper på Facebook, fordi folk selger kostholdsplaner. Rashidi kritiserer mennesker som "tar grep om egen helse" – hvis grepene ikke er i tråd med Helsedirektoratets brosjyre. Problemet er ikke at de mener noe, men at de aldri dokumenterer det. De appellerer til tillit – ikke evidens.

Og her når klovneriet sitt klimaks:

De samme menneskene som stempler Thor Foseid som helsefarlig for å selge lavkarbo-oppskrifter, nevner aldri med ett ord at Nestlé – som produserer sukkerholdig babygrøt, energibarer og helfabrikkert pasienternæring – opererer i full harmoni med statens kostholdsråd. Cecilie Helen Hansen spiser entrecôte og smør og blir symptomfri. Da er det ekstremt. Når Nestlé selger puré med fruktsukker eller ultraprosseserte vegetabilske frøoljer til spedbarn – da er det trygg ernæring.

De viser ikke til forskning

Ingen journalister spør om Sundfør, Arnesen eller Rashidi kan vise til RCT-studier der grønnsakspuré og puffet mais gir bedre effekt på tarmhelse enn innmat, gelatin og fett. Det er ikke sånn samtalen foregår. Det holder å si: «Vi har ikke nok dokumentasjon.» Det betyr egentlig: «Vi liker ikke den dokumentasjonen.»

Et merkelig trekk ved kostholdsdebatten i Norge, særlig når det gjelder lavkarbo og carnivore, er at det hele tiden refereres til forskning – uten at den noen gang legges frem. Det snakkes om «konsensus», «anbefalinger» og «det best tilgjengelige kunnskapsgrunnlaget», men ingen viser til en konkret studie. Ingen lenker. Ingen tall. Ingen metoder. Ingen effektmål.

Når Helsedirektoratet advarer mot carnivore, heter det at "de negative effektene kan komme over tid", at "man får mangel på fiber", at "kostholdet er ensidig" og "kan gi økt risiko for sykdom". Dette er ikke forskningsformuleringer – det er intuisjoner og hypoteser presentert med autoritetens tonefall. Og det får aldri motstand. Journalisten spør ikke: Hva bygger dere dette på? Hvilken studie? Hvilke data?

Når Tine Sundfør uttaler at man «går like mye ned i vekt ved å kutte fett som ved å kutte karbohydrater», viser hun ikke til en metaanalyse. Hun henviser til konsensus.

Når Kjetil Retterstøl sier at kolesterolet blir høyere på ketogen diett – og at det derfor kan føre til hjerteinfarkt flere år frem i tid – nevner han ikke at det finnes studier som viser det motsatte. Han nevner ikke at LDL alene er en ubrukelig markør for risiko uten å vurdere partikkelstørrelse eller metabolsk kontekst. Det holder å si: «Jeg har sett det på pasienter.»

Det mest groteske er at man anklager folk som Tim Noakes eller Cecilie Helen Hansen for å være udokumenterte. Noakes stilte med over 900 fagfellevurderte artikler og 12 000 slides i retten. Cecilie har egen kropp som datagrunnlag – og flere års klinisk historie med ikke-virkende behandling. Likevel er det hun som må forklare seg.

De som til enhver tid hevder å representere vitenskapen, unndrar seg alltid det vitenskapelige spørsmålet: Hva er evidensen?

«Kjapp løsning», «ekstrem diett» – og andre merkelapper som skjuler virkeligheten

Et av de mest gjennomgående retoriske grepene i norsk presse er å ramme inn lavkarbo, keto og carnivore som kjappe løsninger. En slags kostholdsmessig botox. Noe man gjør i et anfall av desperasjon – og som selvfølgelig vil straffe seg etter hvert. Journalistene stiller det ledende spørsmålet: «Men er det egentlig så lurt?» – for så å hente inn autoriteter som kan forklare at man kan få i seg for mye vitamin A, miste fiber, gå glipp av viktige planter eller ødelegge kolesterolet på sikt.

Kuren er for effektiv – derfor må den være farlig.

For pressen og helsemyndighetene finnes det ingen måte å bli frisk raskt som ikke er suspekt. Vektnedgang som skjer på en uke er «jojo-slanking». Symptomfrihet etter to måneder er «anekdote». Det er ikke sunt å bli frisk på feil måte.

Ironisk nok er det mange av de samme ekspertene som anbefaler kaloritelling, slankesprøyter og fedmekirurgi. Det er ansvarlig. Å fjerne magesekken er «god evidensbasert behandling». Å kutte brød og juice? Farlig.

Den kliniske virkeligheten sier noe annet. Studier viser at lavkarbo gir bedre kompliance enn fettfattig kost. Keto gir bedre metthetsfølelse, lavere insulin, bedre triglyserider og mer stabilt blodsukker. At folk faktisk holder seg til denne dietten over tid – fordi de føler seg bedre – burde vært et tungt argument for å ta den på alvor.

Egoistisk, kroppsfiksert og kynisk – med mindre du jobber for staten

Når folk tar grep om egen helse, endrer kostholdet sitt og får det bedre, reagerer systemet med umiddelbar mistro. De blir mistenkeliggjort for å være egoistiske, kroppsfikserte, kyniske eller lettlurte.

Et talende eksempel er Aftenpostens kommentar med overskriften «Ikkje dyrk deg sjølv, dyrk potet», hvor hele lavkarbobevegelsen og helsebevisste unge mennesker karikeres som selvsentrerte, skjermfaste, kosmetisk opererte, isbadende metforminjunkies som ville knekt en negl i krig. Det er en karikatur så voldsom at det nesten virker som forfatteren føler seg truet.

Her er det viktig å merke seg dobbeltmoralen: Når du tar kontroll over eget kosthold, er det egoisme. Når de gir råd i VG, Aftenposten og via Helsedirektoratet – ofte med lønn, verv og koblinger til industri – da er det samfunnsansvar.

Ingeborg Senneset, som selv er helseinfluenser med plattform og makt, skriver at folk som tilbyr kostholdsplaner "tjener penger på folks angst". Hun peker ut navn, Facebook-grupper og nettsider som trusler. Det hun ikke sier, er at hun selv tjener penger på å avskrive dem. At hun selv fronter en hel serie artikler, konferanser og kampanjer der hennes versjon av «kunnskapsbasert kosthold» fremmes – uten krav til dokumentasjon, men med tillit til autoritet.

Kaveh Rashidi gjør det samme. Han har vært en gjenganger i mediene, uttaler seg som fastlege og forfatter, og advarer jevnlig mot dietter som «ikke er i tråd med konsensus». Når han gjør det, regnes det som opplysning. Når noen svarer med erfaring eller fakta – da er det helseskadelig påvirkning.

Forskjellen er ikke kunnskap. Forskjellen er hvilken side av bordet du sitter på.

Når erfaring møter autoritet – og vinner i retten

I Norge risikerer du å bli ledd ut eller sensurert dersom du sier at barn ikke trenger sukker og korn. I Sør-Afrika ble du stilt for retten.

Da professor Tim Noakes på Twitter antydet at det er naturlig å gi barn ekte mat – mat med lite sukker og stivelse, men rikelig med fett og næring – ble han anmeldt for uetisk og farlig adferd.

Det hele kunne vært avfeid som en storm i et vannglass. I stedet ble det en rettsprosess som varte i over tre år. 28 offentlige høringsdager. Mer enn 900 fagfellevurderte studier lagt frem. Og hele 12 000 PowerPoint-slides fra Noakes og hans forsvar.

Det var en rettssak som avslørte mer enn bare en uenighet om ernæring. Den avslørte hele maktstrukturen i moderne helsevesen: autoritet over evidens. Retten frikjente Noakes fullstendig – og etterlot aktoratet som det de egentlig var: et talerør for et gammelt dogme, uten forskning, men med posisjon.

Fakta eller frykt: Hva sier forskningen egentlig?

Etter at Tim Noakes vant, burde man trodd at debatten ville løfte seg. At argumentene endelig måtte veies – ikke bare gjentas. Men nei. De samme påstandene gjentas i Norge som før, uten kilder, uten tall og uten skam. La oss derfor se nærmere på noen av dem – og hva vitenskapen faktisk sier.

1. «Du får i deg for lite fiber»

Dette er kanskje den vanligste advarselen – og samtidig en av de mest overforenklede. Ja, fiber finnes nesten bare i planter. Og ja, fiber kan ha en funksjon hvis man spiser mye karbohydrater, fordi det bremser opptaket. Men trenger kroppen fiber i seg selv?

Forskningen sier: Nei.

Fiber er ikke et næringsstoff, men et strukturelt plantemateriale – og kroppen har ingen essensiell funksjon som er avhengig av det. Mange som kutter fiber, særlig i form av korn og belgvekster, rapporterer bedre fordøyelse, mindre luft, og færre symptomer på IBS.

Så hvorfor viser noen studier at mer fiber gir bedre helse?

Fordi de som spiser mest fiber, ofte spiser hel mat – og unngår ultraprosesserte karbohydrater. Når karbohydrater er «pakket inn» i planteceller og fiberstrukturer – som i grønnsaker, bær og rotfrukter – gir de en langsommere blodsukkerrespons. Men det er ikke fiberet som gir helse. Det er fraværet av blodsukkerkaos.

Å legge til fiber som et slags magisk pulver – ved siden av junk food eller fabrikkgrøt – gir ikke den samme effekten. Det er som å si at filteret i sigaretten gir bedre helse. Det stemmer kanskje i en assosiasjonsstudie – men det beste valget er fortsatt å la være å røyke. På samme måte er det ofte bedre å la være å oversvømme kroppen med karbohydrater i utgangspunktet.

2. «Man kan få mangel på vitamin C»

Dette bygger på en feilslutning: at vitamin C-mangel (skjørbuk) oppstår automatisk uten frukt og grønt. Det stemmer ikke.

Noakes og andre har vist til både historiske og biokjemiske data: Vitamin C trengs i høyere doser først og fremst når kroppen er under glykotoksisk stress – altså når man spiser mye sukker og raffinerte karbohydrater. På ketogent kosthold reduseres behovet for C-vitamin dramatisk. Lever, kjøtt og fett gir mer enn nok til å opprettholde normal funksjon – særlig hvis man spiser animalske matvarer i helhetlig form, inkludert innmat.

3. «Du får ikke i deg nok folat»

Dette er en påstand som ofte gjentas – gjerne uten at man nevner hvor folat faktisk finnes. Mange tror nemlig at folat = grønne blader. Men folat, eller vitamin B9, finnes i mange animalske matvarer – bare i en mer biotilgjengelig og stabil form.

Lever er blant de aller rikeste naturlige folatkildene vi har, og små mengder dekker dagsbehovet mange ganger over. Eggeplommer, kjøtt, fisk og meieriprodukter inneholder også folat – i former kroppen tar opp langt bedre enn den syntetiske folsyren som tilsettes frokostblandinger.

Så hvorfor hevdes det likevel at kjøttkost gir folatmangel?

Fordi man antar at alle som kutter plantekost spiser ensidig. Men de som følger en bevisst animalsk diett – med innmat, egg og fett – får i seg folat i rikelige mengder. I tillegg reduseres behovet for folat på lavkarbokost, siden glukosemetabolismen (som krever B-vitaminer) er redusert.

Og så kan man gjerne stille det opplagte spørsmålet:

Hvis det virkelig er en utbredt risiko for folatmangel blant folk som spiser carnivore – hvorfor hører vi da aldri om noen som har folatmangel på carnivore?

Med andre ord: Man advarer mot et problem man ikke har klart å dokumentere i virkeligheten.

4. «Rødt kjøtt gir kreft i tykk- og endetarm»

Dette er kanskje den mest seiglivede og mest feilrepresenterte påstanden i hele kostholdsdebatten. Argumentet hviler tungt på epidemiologiske studier – altså observasjoner, ikke eksperimenter – som viser en viss korrelasjon mellom bearbeidet kjøtt og tarmkreft.

Men som Tim Noakes og flere andre har påpekt: De samme studiene avslører også at de som spiser mest bearbeidet kjøtt, også røyker mer, drikker mer, sover dårligere og beveger seg mindre. Det er livsstilspakker, ikke matvarer, vi ser i slike data. En pølse på vei hjem fra byen – ledsaget av en øl i hånda og en røyk i munnviken – er ikke et kontrollert kostholdseksperiment. Likevel brukes det som om det var det.

I tillegg er begrepet "bearbeidet kjøtt" blitt en sekkekategori uten presisjon. Det finnes enorme forskjeller på en speket chorizo laget av kjøtt, salt og urter – og en fabrikkpølse full av sukker, stivelse, vegetabilske oljer og nitrat. Likevel behandles begge som like «farlige». Det er intellektuelt useriøst – og det tåler ikke møtet med biokjemien.

For sannheten er at animalsk fett og kjøtt er stabile næringskilder, også når de varmes opp, kvernes eller tørkes. I motsetning til flerumettede planteoljer oksiderer ikke animalsk fett like lett. Du kan steke smør og talg. Prøv det samme med solsikkeolje, så skjønner du forskjellen.

Sammenlign gjerne med karbohydrater: Når du kverner korn til pulver, går blodsukkeret til himmels. Når du kverner kjøtt til karbonadedeig, skjer det... ingenting. Blodsukkeret forblir stabilt. Det sier ganske mye.

Til syvende og sist: Rødt kjøtt har blitt utpekt som syndebukk, ikke fordi det er farlig, men fordi det står i veien for et ideologisk og økonomisk narrativ – om plantebasert helse og industriell "bærekraft".

5. «Det er for mye mettet fett»

Dette er en av de eldste og mest seiglivede advarslene i ernæringslæren: At mettet fett – særlig fra dyr – fører til hjerte- og karsykdom. Problemet? Påstanden holder ikke vann i kontrollerte studier. Metaanalyser av randomiserte forsøk viser ingen klar sammenheng mellom mettet fett og økt dødelighet. Flere peker i motsatt retning.

Mettet fett fra smør, kjøtt, egg og melk er stabilt, næringsrikt og biotilgjengelig. Og viktigere: Det er helt grunnleggende for mennesket fra starten av. Morsmelk gir omtrent 50–55 % av energien fra fett, og omtrent halvparten av dette er mettet fett. Dette betyr at et spedbarn, i sin mest sårbare og utviklingsintensive fase, lever på et naturlig LCHF-kosthold – satt sammen av naturen selv.

(Fett gir over dobbelt så mye energi per gram som karbohydrater og protein – 9 kcal mot 4 – og derfor ser vi slike høye energiprosenter selv om fettinnholdet i volum ikke dominerer.)

Det stopper ikke der. Når kroppen lagrer energi, gjør den det i form av... mettet animalsk fett. Det er vår biologiske sparekonto. Når du overspiser, lagrer du ikke fiber eller stivelse – du bygger opp lager av akkurat det samme fettet du advares mot å spise. Så når du fester, spiser du i praksis for å fylle opp lageret av mettet fett. Og når du faster, tærer du på det.

Det er vanskelig å finne noe mer naturlig enn dét.

Likevel er det én ting motstanderne alltid vender tilbake til: LDL-kolesterolet. På lavkarbo/høyfett-diett får noen – særlig slanke personer – et forhøyet LDL-nivå. Dette brukes som trumfkort i nesten enhver advarsel mot ketogent kosthold, selv om alle andre markører ofte bedres.

For hva skjer samtidig? HDL øker. Triglyserider faller. Insulin og betennelse reduseres. Blodsukker stabiliseres. Man blir med andre ord frisk fra metabolsk syndrom og prediabetes. Kroppen går i balanse.

I dag finnes det ikke én eneste studie som dokumenterer økt risiko for hjerte- og karsykdom blant personer med høyt LDL, dersom HDL er høyt og triglyserider er lave.

Tvert imot har blant andre Dave Feldman – en uavhengig forsker og dataanalytiker – utlovet en dusør til den som kan dokumentere det motsatte: altså at høyt LDL, kombinert med høyt HDL og lave triglyserider, gir økt risiko. Foreløpig har ingen greid det.

Jøran Hjelmesæth, som ofte forsvarer kolesterolhypotesen i media, burde kjenne sin besøkelsestid. Hvis han virkelig sitter på en studie som bekrefter sin egen påstand, kan han jo sende den til Feldman – og samtidig tjene noen ekstra tusenlapper. To fluer i én smekk: dokumentere hypotesen sin og få betalt for det. Ingen har klart det til nå.

Kanskje dette er grunnen til at man i stedet tyr til medie-manipulasjon?

I 2018 gjennomførte NRK Forbrukerinspektørene et eksperiment der journalist Marit Evertsen Grimstad byttet ut alt fett med kokosfett i to uker. Resultatene ble vurdert av Retterstøl – med dystre advarsler om kolesteroløkning. Det hele ble rammet inn som skremselspropaganda: Totalkolesterolet økte fra 5,6 til 5,8 – og LDL fra 3,6 til 3,7 mmol/L.

Men hva ble utelatt?

Jo – HDL økte dobbelt så mye som LDL. Triglyseridene falt. Lipoprotein(a) sank. Resultatene tydet på bedring – men dette ble ikke nevnt i programmet. Man måtte fryse videobildet for å lese det selv. I stedet advarte Retterstøl hypotetisk om at “hvis kolesterolet hadde økt til 6,6” – da kunne risikoen økt med 50 %. En fiktiv krise, framstilt som en konklusjon.

Programmet ble altså ikke bare selektivt – det ble i praksis villedende. For Grimstad fikk sannsynligvis bedre helse av kokosfett, men ble likevel skremt til å kutte det ut – på grunnlag av en fingerøvelse i hypotetisk risiko. Det er dette som skjer når et kostholdsregime er mer opptatt av modellene sine enn av menneskers faktiske responser.

Så hva står vi igjen med?

En situasjon der folk får høre at de må frykte LDL – selv om kroppen deres viser tegn til balanse. En presse som filmer faktiske forbedringer – og velger å ikke nevne dem. Og et ekspertvelde som hevder å følge vitenskapen, men aldri viser til studiene.

LDL-hypotesen lever altså ikke fordi den er godt dokumentert. Den lever fordi den er nyttig.

Fanget med kjøtt – men ingen mangler

I 1928 lot den islandske arktisfareren og antropologen Vilhjálmur Stefánsson seg frivillig låse inne sammen med kollegaen Karsten Anderson – i ett år – under streng medisinsk overvåkning ved Bellevue Hospital i New York. Ifølge The Real Meal Revolution og andre bøker der professor Tim Noakes er medforfatter, var hensikten å teste hvorvidt et rent animalsk kosthold kunne føre til mangelsykdommer. Stefánsson hadde tross alt levd på denne dietten i årevis blant inuittene, som han studerte som antropolog – og som i praksis levde uten plantekost.

Legene forventet skjørbuk. Det kom aldri. Verken Stefánsson eller Anderson utviklet noen form for mangeltilstand. De kom tvert imot ut av eksperimentet i bedre form enn da de gikk inn. Dypt vitenskapelig, klinisk overvåket – og fullstendig i strid med moderne ernæringsråd.

Så når norske eksperter i fullt alvor hevder at man «ikke kan få i seg alle næringsstoffer» uten plantekost, bør de kanskje begynne å lese mer historie – og færre konsensusrapporter fra WHO.

Hva sier det egentlig om moderne ernæringsvitenskap, når det mest fryktede kostholdet i dag er det samme kostholdet som:

– vi lagrer på kroppen som reservelager,
– vi mates med gjennom morsmelken,
– og vi vet fra kliniske eksperimenter, ifølge Noakes og andre, ikke gir mangler?

Og hva sier det om norsk presse og helsemakt, når de fortsetter å advare – ikke på grunnlag av data, men på grunnlag av synspunkter og bekymring for hva folk kan komme til å tro?

Den som virkelig ønsker å følge vitenskapen, bør kanskje stille spørsmålet på nytt:

Hvem er egentlig de farlige kostholdsinfluenserne?

For det er ikke akkurat mangel på empiri. Vi har den antropologiske empirien – fra inuittene, masaiene, samene og andre folk som levde friskt og sterkt på animalsk føde. Vi har den evolusjonære empirien – fra millioner av år der menneskekroppen tilpasset seg jakt, fett og faste. Og vi har den moderne empirien – tusenvis av mennesker som etter år med smerte, utmattelse og diagnosehelvete finner veien ut – gjennom kjøtt, smør, innmat og stillheten som følger når kroppen endelig faller til ro.

Men alt dette avfeies.

Avfeies til fordel for håndplukkede, miljøsertifiserte assosiasjonsstudier, statistiske sammenhenger og politisk vedtatte sannheter.

Slik foretrekker teknokrater, korporatister og deres autoriserte influensere å se verden: Uten eksempler. Uten erfaring. Uten mennesker.

Tim Noakes løp over 70 ultramaraton, spiste slik myndighetene anbefalte – og utviklet type 2-diabetes.

Det tragikomiske er at han selv hadde vært med på å gi disse rådene. Som en av verdens mest respekterte idrettsfysiologer, og forfatter av The Lore of Running, hadde han i årevis forfektet lavfett og høykarbo – og fulgt det selv til punkt og prikke. Men han innså at han hadde misforstått noe helt fundamentalt: Når kartet ikke stemte med terrenget, var det ikke terrenget som måtte endres – det var kartet.

Han gjorde det få i helsevesenet tør: Han snudde. I dag, nær 76 år gammel, spiser han et strengt ketogent – i praksis carnivore – kosthold, og trener CrossFit. Han er symptomfri for diabetes, i bedre fysisk form enn på flere tiår, og skarpere i hodet enn de fleste av sine meningsmotstandere. Forskjellen er at han lærte – og endret kurs.

---

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.