Når eliten vil erstatte demokratiet – med seg selv

Klimaprofessoren Jørgen Randers har én løsning igjen: Et opplyst fåmannsvelde. Han har gitt opp demokratiet. Er det desperasjon – eller et elitært tankesett vi burde frykte?

I et stort portrettintervju i DN Helg 30. mai forteller klimaforsker og tidligere BI-rektor Jørgen Randers at han har mistet troen på demokratiet. Etter femti år med klimaformidling og rådgivning for både næringsliv og politikere, konkluderer han med at folk flest ikke vil gjøre det som trengs. Løsningen?

Et «opplyst fåmannsvelde». Han trekker fram Kina som et forbilde – et diktatur som ifølge Randers lykkes der Vesten svikter: langsiktig planlegging, kollektiv disiplin og gjennomføringskraft. Han har selv fungert som rådgiver for kinesiske myndigheter og ser deres modell som det siste håpet for å redde kloden.

Hvem er Jørgen Randers?

Randers er gammel i “gamet”. Som medforfatter av The Limits to Growth fra 1972 – Club of Rome-rapporten som advarte mot økologisk kollaps – ble han en global klimaautoritet allerede som ung. Han har vært rektor ved Handelshøyskolen BI, nestleder i WWF, undervist ved Cambridge, og skrevet en rekke bøker om fremtiden. Men er han bare en varsler? Nå ønsker han å endre hele det politiske systemet.

Han mener demokratiet ikke duger i møte med klimaendringer, og trekker fram Kina – et ettpartistyre uten ytringsfrihet – som et lysende forbilde. Det er en påstand som ville vært uhørt for bare noen få år siden. I dag får slike ideer plass i DNs helgemagasin – uten særlig motstand.

Farlig tankegods?

Det snakkes mye om “farlig tankegods” i disse dager. Woke-etablissementet PST, andre wokeister og NGOer jakter sannhetssøkere som utfordrer det dominerende narrativet. Faktisk.no fungerer som et slags sannhetsministe – med redaktørstyrte medier i kort bånd. Men mens folkelige kritikere blir mistenkeliggjort, kansellert og stemplet som ekstreme, får elitens egne radikale idéer gå ubemerket.

Når en maktnær klimaprofessor kan si rett ut at han ønsker å skrote demokratiet – og samtidig berømme et diktatur som sensurerer og internerer sin befolkning – uten at noen løfter et øyenbryn, sier det noe om hvilke ideer som faktisk er akseptable i dagens diskurs.

Mens man kan hylle diktatur og sensur uten reaksjoner, er det frihetsprinsippet som får de fisefornemme til å gå bananas.

Tankegodset som overlevde – fra "Limits to Growth" til "The Great Reset"

Før vi går videre, kan det være på sin plass å minne om noe grunnleggende: Det finnes ingen kjent sammenheng mellom høy intelligens og høy moral. Noen av historiens skarpeste hoder har samtidig vært blant de farligste. Det er et velkjent motiv i litteraturen og på film – den geniale, men grenseløse professoren.

Også i virkeligheten har slike figurer eksistert. Jørgen Randers’ egen far, fysikeren Gunnar Randers (1914–1992), delte sin kunnskap om kjernefysikk med regimer verden over – inkludert i Midtøsten og Sør-Amerika – og bidro til å spre atomteknologi langt utenfor NATOs kontroll. Dette er grundig dokumentert i NRKs granskning fra 2015: Slik spredde Norge atomvåpen.

Det er ikke tilfeldig at Jørgen Randers i dag ser på demokratiet som et hinder. Allerede i The Limits to Growth (1972), som han var medforfatter på, ble det advart mot at menneskehetens jakt på uendelig økonomisk vekst ville føre til økologisk og samfunnsmessig kollaps i løpet av det 21. århundre. Rapporten var ikke bare et klimavarsel, men også en invitasjon til å tenke annerledes om styring.

"Hvis dagens veksttrender i befolkning, industrialisering, forurensning, matproduksjon og uttømming av ressurser fortsetter uendret, vil vekstgrensene på denne planeten nås en gang i løpet av de neste hundre årene."
(The Limits to Growth, s. 23)

Men det var ikke bare veksten i seg selv man fryktet. Det var mangelen på sentral styring. Underforstått: Demokratier med frie markeder og kortsiktige valgsykluser duger ikke når planetens "bæreevne" står på spill.

Teknokratiets logikk: Eliten vet best

Denne grunnleggende idéen – at eksperter og modeller bør overstyre folkets vilje – har levd videre i ulike former. Fra Club of Rome til World Economic Forum. Fra Randers til Klaus Schwab.

I COVID-19: The Great Reset (2020) omtaler WEF-leder Klaus Schwab og medforfatter Thierry Malleret pandemien som et "window of opportunity" til å gjenoppbygge samfunnet langs nye linjer: grønnere, mer likestilt – og mer styrt. Ikke av folkevalgte, men av "stakeholders": selskaper, NGO-er, internasjonale organer og teknokratiske eksperter. Med et annet navn kalte man det før korporatisme – eller fascisme. Et poeng vi skal komme grundigere tilbake til.

Kina som ideal: Et paradigmeskifte

At Randers peker på Kina som forbilde, er ikke tilfeldig – det er logisk innenfor tankesettet han representerer. I stedet for uforutsigelige velgere og bråkete offentlighet får man effektiv styring, femårsplaner og lydige borgere. Ingen valg. Ingen innsigelser. Bare fremdrift.

Og Randers er langt fra alene. Stadig flere i den globale klimaaliten – forskere, byråkrater, næringslivstopper – ser til Kina med beundring. Ikke for ytringsfriheten, men for handlekraften.

Men hva betyr det egentlig å løfte fram diktatur som løsning på verdens problemer? Har vi glemt hva historien lærer oss? At diktaturer ikke stopper ved karbonbudsjetter – de ender i tvang, vold og kontroll. Hver gang.

Totalitarismen – drømmen om total kontroll

Demokrati bygger på maktens tillit til folket – og folkets mistillit til makten. Maktutøvelse skal tåle kritikk, og ingen institusjon skal stå over folkets dom. I totalitære systemer er dette snudd på hodet: Maktens mistillit til folket blir total, og folket tvinges til å ha tillit til makten. Det er ikke lenger rom for uenighet – bare lydighet.

Totalitarismen springer ut av et gammelt, men gjenkjennelig ønske: Å kontrollere alt. Ikke bare produksjon og grenser, men tanker, følelser, identitet og moral. For visse mennesker – særlig i gamle eliter og dynastiske maktstrukturer – er frihet ikke et mål, men et problem. De ønsker orden, forutsigbarhet og disiplin. I global skala.

Dette er mennesker med et patologisk kontrollbehov. Der vanlige borgere lever godt med forskjellighet og pluralisme, drives disse av en dyp uro over det uforutsigbare. For dem er landegrenser til hinder, folkesuverenitet en trussel, og individets autonomi en feilkonstruksjon. De ønsker en verden uten kaos – hvor alt og alle er innlemmet i ett system.

Og dette er selve kjernen i totalitarismen: Offentliggjøringen av privatsfæren. Ingenting skal være utenfor rekkevidde – ikke tanker, ikke valg, ikke kropp. Individet skal nøytraliseres som moralsk aktør, og autoriteten overtas av “eksperter”, “komiteer” og “internasjonale løsninger”.

I Norge ser vi nå fremveksten av et slikt system gjennom en rekke endringer blant annet den omdiskuterte smittevernloven og det kontroversielle forslaget til ny sivilbeskyttelseslov.

Dette lovverket ville åpnet for at regjeringen – på egen hånd – kunne erklære krise, overstyrt Stortinget, hentet inn sensitive helseopplysninger, og pålagt arbeid. Ikke i noen teoretisk fremtid – men i praksis og i nåtid. Fullmaktene skulle kunne forlenges på ubestemt tid og gjøres irreversible, slik jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg advarte mot og ble hørt i siste liten.

Dette handler ikke om kriseberedskap. Det handler om å rigge samfunnet for varig unntakstilstand – uten motmakt.

Krisene som verktøy

For å få folk til å godta totalitær styring, må man gi dem en trussel som virker større enn friheten selv. En krise som er så alvorlig at det ikke lenger finnes tid eller rom for debatt – bare handling. Styrt ovenfra.

Denne metoden er ikke ny. Club of Rome skrev i 1991 følgende i boken The First Global Revolution.

“I jakten på en ny fiende som kunne forene oss, kom vi opp med ideen om at forurensning, trusselen om global oppvarming, vannmangel og hungersnød ville passe formålet”

Jørgen Randers glemte visst å nevne dette i 1972, da The Limits to Growth kom. Men i 1991 røpet kollegene hans i Club of Rome at klimafortellingen var et grep de “kom opp med” – for å samle menneskeheten gjennom frykt.

Smak litt på det. I helgen sto Randers i DN Helg og argumenterte for å avvikle demokratiet for å redde klimaet – mens kollegene i gutteklubben altså innrømmer at klimakrisen ble designet som et narrativ. Ikke for å redde verden – men for å bygge et system der folket fjernes og kontrollen blir total.

Tre tiår senere gjentas mønsteret med COVID-19: The Great Reset (2020), der WEF-leder Klaus Schwab beskriver pandemien slik:

“Pandemien representerer et sjeldent, men snevert vindu av mulighet til å reflektere, tenke nytt og nullstille verden vår.”

Dette er ikke en appell om å vende tilbake til normalen.

Det er en plan for å endre samfunnet fundamentalt – ikke gjennom valg, men gjennom styrte "omstarter". Klaus Schwab hadde en fiks ferdig bok om mulighetene en langvarig nedstengning ga – allerede i juli 2020.

Schwab kaller løsningen stakeholder capitalism: et system der selskaper, NGO-er, internasjonale organer og myndigheter skal “samarbeide” om styringen av samfunnet. Velgerne? De nevnes knapt.

“Stakeholder-kapitalisme, som nå vinner stadig mer terreng, er ikke et nytt konsept – men et som har fått sin tid. Den går ut på at selskaper skal tjene alle sine interessenter, ikke bare aksjonærene.”

Det høres raust ut – men hva betyr det i praksis? At ansvar og beslutningsmakt flyttes vekk fra nasjonale parlamenter til private og overnasjonale interesser. Fra folk til “forvaltere”. Eller som Schwab formulerte det:

“Myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn må handle samlet og raskt for å omforme alle aspekter ved våre samfunn og økonomier.”

Som jeg var inne på: Det som før het korporatisme – og i sin historiske form: fascisme – gjenoppstår her som en teknokratisk visjon. En maktkonsentrasjon som kler seg i språkdrakt av bærekraft og samarbeid, men som i praksis gjør demokratiet overflødig.

For i denne logikken er kriser ikke noe som skal løses – de er verktøy. Verktøy for omstrukturering. For maktflytting. For å svekke folkets rolle og styrke den ikke-valgte elitens grep.

Har du noen gang undret deg over hvorfor myndighetene stadig velger spinndyre klimatiltak – som knapt reduserer energiforbruket – mens billige, åpenbart effektive løsninger blir ignorert?

Eller hvorfor man legger ned kjernekraftverk i stor stil – selv om de ikke slipper ut CO₂?

Det er fordi problemet ikke skal løses. Det skal dyrkes. For det er ikke klimaet som er målet – det er kontrollen. Klimakrisen er ikke et hinder på veien. Den er veien.

Og globalistene? Mange av dem vet det ikke engang. De tror de redder verden – mens de i virkeligheten bærer vann for det mest gjennomgripende maktprosjektet i vår tid.

Lockstep, agendaer og varslede fremtider

For den som følger med, er det tydelig at dagens kriser ikke bare skjer. De simuleres, forberedes og koreograferes.

Allerede i 2010 publiserte Rockefeller Foundation — et av familiedynastiene — det beryktede scenariet Lock Step – en tenkt fremtid der en global pandemi fører til økt autoritær kontroll og masseovervåkning. Det var åpenbart ikke spådom. Det var strategi.

I scenariet beskrives hvordan myndighetene bruker krisen til å stramme grepet:

“Under pandemien brukte nasjonale ledere over hele verden makten sin og innførte strenge regler og restriksjoner – fra påbud om munnbind til kroppstemperatursjekk ved inngangen til fellesarealer som togstasjoner og supermarkeder.”
(Rockefeller Foundation, 2010 – Lock Step)

Og enda mer avslørende:

“Selv etter at pandemien var over, ble denne mer autoritære kontrollen og overvåkningen av borgerne og deres aktiviteter værende – og ble til og med forsterket.”
(samme)

Kort sagt: Det var ikke snakk om å håndtere et virus. Det handlet om å endre samfunnet – med krisen som katalysator. Husk at alt dette ble nedskrevet i 2010!

Det var Rockefellers våte drøm.

Bare noen uker før COVID-pandemien startet i Kina i 2019, arrangerte World Economic Forum, Bill & Melinda Gates Foundation og Johns Hopkins University en svært realistisk pandemisimulering kalt Event 201. Den gjennomgikk alt: sykdomsutbrudd, vaksinesamarbeid, økonomisk krise og – kanskje mest sentralt – informasjonshåndtering.

Et nøkkelpoeng i øvelsen var hvordan man skulle:

«Oversvømme informasjonsrommet med ‘pålitelige’ stemmer»
(“flood the zone with trusted voices”)

– Et uttrykk brukt i Event 201 for å beskrive strategien med å dominere informasjonsstrømmen under en krise.

(...)

«Suspendere visse rettigheter for å hindre spredning av feilinformasjon på nettet»
(“suspend certain rights to prevent misinformation spreading online”)

– En anbefaling om midlertidig å sette borgerrettigheter til side for å kontrollere narrativer digitalt.

(...)

«Etablere partnerskap med sosiale medieplattformer for å begrense skadelig innhold»
(“create partnerships with social media companies to limit harmful content”)

– Foreslått tiltak for å filtrere og kontrollere informasjon i samarbeid mellom myndigheter og Big Tech.

Informasjon – altså folks evne til å forstå hva som faktisk skjer – ble eksplisitt fremstilt som et risikomoment. Ikke bare viruset. Men ytringene. Kritikken.

Når man sammenstiller Lock Step, Event 201 og FN sin Agenda 21 – som oppdateres omtrent samtidig med COVID-utbruddet – ser man et mønster:

Krisen er verktøyet. Målet er omstrukturering. Demokratiet er i veien.

Den norske varianten: Ulstein og det ferdigskrevne manuset

Det samme mønsteret ble gjentatt av norske myndigheter – nærmest på autopilot.

Allerede 17. april 2020, bare fem uker etter nedstengningene, holdt utviklingsminister Dag Inge Ulstein (KrF) tale på Verdensbankens og IMF sitt vårmøte. Der kom det velkjente slagordet:

"We need to build back better."

Han var nok litt overivrig i starten. Hvordan kunne han vite – i april 2020 – at det hele ville kreve gjenoppbygging? Hvorfor snakke om «å bygge bedre» før noe var revet ned?

Som om manuset allerede var klart.

Enda mer avslørende: Ulstein erklærte at klimakrisen var enda større enn koronakrisen, og brukte pandemien som retorisk springbrett for å fremme agendaer som ellers ville møtt motstand.

"We also need to remember that climate change is still the biggest crisis of our time."
(Dag Inge Ulstein, IMF/World Bank vårmøte 2020)

Det er som å høre Klaus Schwab på norsk.

Ytringskontroll nedenfra – aldri ovenfra

I vår tid er det sjelden eliten som blir kalt farlig. Det er ikke Klaus Schwab, Jørgen Randers eller FN-byråkrater som merkes som ekstremister. Nei – det er de som stiller spørsmål. De som ytrer seg uten godkjent CV. De som minner oss om at keiseren er naken.

Og kanskje aller mest: de som gjør det litt… utradisjonelt.

Da Svein Østvik, bedre kjent som Charter-Svein, helt nylig skrev et Facebook-innlegg om vaksiner og risiko for barn, eksploderte reaksjonene. Ikke fordi han hadde makt. Ikke fordi han satt i posisjon. Men fordi han uttrykte skepsis til konsensus – og gjorde det som Charter-Svein.

Samfunnsdebattant Ingeborg Senneset raste. Lege og medieprofil Kaveh Rashidi kalte det “fornektelse forkledd som opprør”. Ingen forsøkte å forstå. Ingen debatterte tall. Det ble ingen forskningsgjennomgang. Det ble bare én ting: Fordømmelse.

Men legg merke til mønsteret: Det finnes rikelig med legevitere, forskere, professorer og nobelprisvinnere som fremmer lignende kritikk av covid-håndtering, vaksinepress og vaksiner generelt. Men de blir systematisk ignorert. I stedet brukes en kjent figur med lav troverdighet – og gjøres til talsperson for kritikken. Deretter slaktes han. Av Senneset og Rashidi som løftes fram og får priser og blomster.

Dette er ikke en tilfeldighet. Det er dramaturgi.

Først lager man en karikatur av opposisjonen. En medieskapt klovn (all ære til Østviks innsats). En konspiratoriker. Så sørger man for at all kritikk, all skepsis og all uenighet kobles til denne figuren. Og når han feiler, kan hele kritikken kastes i søpla med ham.

Slik unngår man ekte debatt. Du vil aldri se Senneset eller Rashidi i debatt mot fagfolk. Aldri faktisk.

Dette mønsteret er blitt standard i mediene. Først produserer man problemet (en avviker med feil meninger), så får man den forventede reaksjonen (offentlig moralsk raseri), og så ruller løsningen inn: økt kontroll, sensur, regler for “ansvarlig debatt”.

Men man glemmer én ting: I alle autoritære bevegelser i historien har det vært slik at sensuren alltid starter som beskytter av det gode. For barnas skyld. For freden. For folkehelsa. For planeten. Til slutt er det bare én ting det ikke er plass til: den som sier imot.

Og den rollen er nå fylt av Charter-Svein.

Wokeismen – den myke totalitarismen

Total kontroll trenger ikke støvler og geværer. I dag kommer den med regnbueflagg, inkluderende språk og kurs i mikroaggresjoner.

Det vi kaller wokeisme er i praksis en ideologisk overbygning som muliggjør og normaliserer den nye formen for kontroll. Ikke med makt, men med språk. Ikke med vold, men med skam. Det er moralens totalitarisme – der alt handler om å mene riktig.

Wokeismen har røtter i Frankfurterskolen, postmodernismen, sosialkonstruktivismen og kritisk teori – strømninger som alle deler én kjerne: virkeligheten er ikke noe vi oppdager, men noe vi konstruerer. Det er slik vi ender opp med menn som banker kvinner – med medalje og publikums hurrarop.

Og når virkeligheten forstås som en maktkonstruksjon, blir det ikke bare mulig, men moralsk nødvendig å endre den – gjennom språket, kulturen og maktens definisjoner.

Dermed blir det ikke bare mulig, men nødvendig å endre virkeligheten – gjennom språket, kulturen og maktens definisjoner.

Og hvem får definere?

I praksis: eliten.

Ved å oppløse begreper som mann og kvinne, sannhet og løgn, vold og ytring, moralsk og umoralsk, blir samfunnet grunnleggende ustabilt. Det svekker rettssikkerheten, den offentlige samtalen og demokratiet selv. Og mens folk flest forsøker å navigere i kaoset, reiser en ny klasse seg: teknokratene og de moralske administratorene. De som har språket, posisjonen og sertifikatene.

Derfor er wokeismen ikke bare en ungdomsflørt eller et akademisk sidespor. Den er en essensiell del av det nye maktsystemet. En myk, følelsesbasert autoritet som gjør folket selv til sensurens voktere – og som lar makten stå urørt i toppen.

Den nye "-ismen".

Og den passer perfekt inn i globalistenes visjon: et samfunn der individet mister seg selv i stadig skiftende identiteter, skyld og gruppetilhørighet. Et folk uten stabilitet – men fullt av skyld. Lett å lede. Lett å kneble. Lett å styre.

George Soros – globalismens bakdør

Dette er ikke tilfeldig. Organisasjoner som Open Society Foundation, ledet av George Soros, har i flere tiår finansiert spredningen av ideologien som endte i wokeisme til universiteter og NGO-er over hele verden. Under dekke av “åpenhet” og “demokrati” fremmer de en virkelighetsforståelse der sannhet er flytende og meninger farlige.

For en maktelite med kontrollbehov, finnes det ingen mer effektiv alliert enn en befolkning som sensurerer seg selv – med et smil.

George Soros er offisielt en filantrop. Uoffisielt en ideologisk stormakt.

Soros har selv skrytt av hvordan han har destabilisert valutaer i utviklingsland – og tjent milliarder på det. Mest kjent er kanskje angrepet på det britiske pundet i 1992, som ga ham kallenavnet "mannen som knuste Bank of England". Men det er ikke bare økonomisk destabilisering Soros driver med. Det er også kulturell destabilisering.

Gjennom sitt Foundation har han pumpet milliarder inn i NGO-er, aktivistnettverk, universiteter og juridiske tenketanker over hele verden. Målet? En “åpen verden” uten grenser, uten nasjonal identitet, uten historisk forankring – men fullt av rettighetskamp, offerstatus og svekket suverenitet.

Å kalle det filantropi framstår ironisk for mange. I praksis er det en form for ideologisk kolonialisme. Og enda mer ironisk – mange av midlene han deler ut, kommer fra skattelette, statsstøtte og samarbeidsprogrammer med offentlige aktører i Vesten.

Som filantrop får han altså statlige pengegaver for å omforme samfunnet i sin visjon.

Og visjonen ligner mistenkelig på det som Klaus Schwab og World Economic Forum forkynner: En verden styrt av “stakeholders”, der demokratiet er erstattet med eksperter, NGO-er og teknokratisk orden.

Open Society, Club of Rome, WEF er formelt separate aktører – men de drar i samme retning. Og mellom dem ligger WHO og FN, som de har gjort avtale med sammen med GAVI og CEPI og som i stadig større grad opererer som en moralens overregjering. Også der finner vi Soros-støttede initiativer, konsulenter og juridiske rammeverk. Alt for “det globale fellesskap”.

Hva står igjen? En befolkning som ikke har valgt denne utviklingen. Som aldri fikk stemme over “open society”, ESG-regimer eller rettslige omformuleringer av ytringsfrihet, en statsminister som sier vi skal få “tankefrihet”, eiendomsrett og identitet. Men som får hele pakken – pakket inn i bærekraft og inkludering.

George Soros sier han vil redde verden.

Men overalt der hans fond opererer, ser vi det samme mønsteret: oppløsning av nasjon, norm, tradisjon, demokrati og stabilitet. En myk revolusjon – ovenfra. I samfunn etter samfunn.

Til slutt står vi igjen med dette paradokset

Jørgen Randers, klimaforkjemperen som har brukt femti år på å “redde klimaet” – vil nå avskaffe demokratiet for å “redde klimaet”.

Men alle som har lest Club of Rome vet jo det Randers ikke sier høyt: At klimakrisen var et narrativ de “kom opp med” – for å samle menneskeheten gjennom frykt. Det er ikke en naturkatastrofe. Det er en fortelling.

En fortelling med et formål: Å skape vilje til maktkonsentrasjon og kontroll. Til sentralisering. Til globalisering.

Så når Randers nå står i DN Helg og foreslår at vi skroter folkestyret for å redde klimaet, er det vanskelig ikke å le tørt.

For hva skal vi egentlig redde klimaet fra?

Fra en krise som ble konstruert – nettopp for å ta fra oss muligheten til å bestemme selv?

Det er ikke bare patetisk.

Det er ondsinnet i sin kjerne – forkledd som omsorg. Akkurat som wokeismen.

---

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.